• 31.10.2016 kl. 21:52

Sterke pulsslag fra Tabanka


Bilde: Tabanka, bilde lånt fra Tabankas websider og Dansens Hus


I går holdt dansekompaniet Tabanka sin siste Pulse-forestilling i denne omgang. Etter flere fremvisninger på Dansens hus, for både dansefanatikere, skoleelever og venner har gruppen nok en gang plassert Afrikansk og Karibisk dans på en høykulturell stol. Det er denne gruppen, med Thomas Talawa Prestø som artisic director i spissen, som har mye heder og ære for at hovedstadens dancehall miljø og interesse florerer. 

Jeg kjenner til Tabanka fra klasser på dansestudio. Her er alltid humor og skinnende danseglede fra pedagog og koreograf vært like eksisterende som hos de fullsatte salenes elever. For ja, du er alltid forberedt på stappfulle dansesaler når Thomas holder klasser på Det Norske Hip Hop Huset Circle. Antagelig også på andre studioer hvor han holder klasser. Men nå var det Circle som var min kilde til ekte og autentiske bevegelser fra afrikanske og karibiske trakter.

Jeg elsker når folk har så mye kunnskap som Tabanka-gjengen har om opphavet til sin stil. Dette er mennesker som har reist rundt i verden for å lære mer og dratt hvert åndedrag for sin stils bakgrunn og betydning. Jo eldre jeg blir, og jo mer aktiv jeg blir som danser, jo mer setter jeg pris på dette og ser hvor viktig det er! Centimetere mellom med-dansere i en svett-fuktig dansesal for å oppleve klassene har av den grunn vært verdt turen. Det er nesten plagsomt å ikke kunne bevege seg, men dansehjertet mitt velter over av iver for at så mange mennesker kommer sammen for en dansestil de elsker. Og jeg glemmer straks hvor lite plass jeg har, for dansestilen handler om så mye glede, fest og attitude at jeg vil helst bare få inn enda flere mennesker i salen.

Det er spesielt glederlig med så mange mennesker i dansesalen, og ikke minst så mange i publikum på denne forestillingen, når man vet om forhistorien til dansecrewet Tabanka. En kamp om forståelse og mot rasisme har preget deres dansing og hverdag fra dansernes start for 15 år siden. I dag gleder de ungdommer og voksne av alle bakgrunner og skal snart tilbake på Operaen for å holde nok en danseforestilling, anerkjente som ekte kunstnere. Endelig med offentlig støtte.




Jeg misliker å bruke ord-rekken "fra ulike bakgrunner" i sosiale kontekster. Jeg foretrekker å forholde meg til en verden hvor vi ikke ser kjønn, alder eller rase. Men hvor vi ser mennesker, bevegelser og individuelle talenter. Men det er godt å se hvordan kunstere, denne gangen kompaniet Tabanka, kan ta oss ut av vår stadig bedre verden, og minne oss om historiens dystre fortid. For det er nettopp kampen mot diskriminering og mangel på medmenneskelighet som er tematikken i Pulse. Og historien må, som vi vet, aldri glemmes. Glemmes vil heller ikke disse dansernes sterke sceniske tilstedeværelse. Jeg presser tårer gang på gang. Danserne bobler tross alt av personlige opplevelser som de lengter etter å dele. Faktisk, så er ordet "lengter" for mildt, for maken til enormt raseri har jeg ikke sett på lenge. 

Raseriet i Pulse koker nesten over. Jeg tar meg selv i å flere ganger knipe hendene mot stolen da jeg oppriktig talt føler meg redd. Danserne sender stadig signaler som får meg til å føle at det er oss - publikum -  sin feil. Det er et genialt trekk fra kunsten. Danserne slår knyttneve mot bryst med ildsinte øyer, øyer som svømmer over av en vond forhistorie. Det får oss i publikum til å gjøre hva et hvert menneske gjør når noen kaster vondt mot oss - vi tar ut klørne og vil kjempe imot. Vi i publikum sitter med alle bakgrunner, legninger og kjønn - og du kjenner hvordan kunsten bekrefter: det er ikke hvem du er som deffinerer skyld, men hvordan du er. Dette er ikke en kamp, diskusjon eller tematikk mellom hvite og sorte. Det er mellom onde og gode. Og hva er det vell ikke vi egentlig vet - jo - at det er vanskelig å finne noen som i dag kan stå ansvarlig for grusomhetene. Vi kan kanskje tilgi den nyere stat for tidligere holdninger eller mobberne våre fra skolen. Men hvordan kan man tilgi dem som har drevet frem diskriminering, mord og tortur fra starten av? Jeg sitter og kjenner jeg vil skrike og rope i frustrasjon for menneskeheten, samtidig som jeg stadig vil løpe til hver danser - hver person i publikum - for å gi dem en enorm klem. Med andre ord er dette kunst - det er noe som er skapt av følelser for å vekke følelser. Og jeg elsker innpakkingen! 


Det skal sies at til tross for mye alvorlighet, så er det nettopp glede som vinner hjerte mitt i Pulse. Det er deilig å gå på en danseforestilling for koreograf ber publikum om å "forstyrre" danserne med høye lyder og applaus. Er det noe dansere fortjener oftere så er det nettop applaus. Disse er ingen unntak. LANGT IFRA. Jeg er så imponert over teknikken i afrikansk og karibisk dans, jeg elsker koreografiene og jeg er betatt av hver enkelt danser. 

Det er ingen tvil om at Thomas vil fortsette sin karriere som en av de mest respekterte danserne i sitt felt i landet vårt i en lang, lang tid fremover! 

Takk for en fantastisk forestilling på Dansens Hus, Tabanka!
Jeg gleder meg stort til å se deres neste verk! 

 

P.S. En kjempestor shout out til bekjent Shirley som også danser i gruppen!

  • 31.10.2016 kl. 10:09

Høstregn har aldri vært bedre!


 

For en flott feiring av Alle Helgners Aften, først med Halloween-feiring på dansestudioet vårt og deretter pepret med godbiter på scenefronten. Denne helgen var det duket for forestilling på Folketeateret, i min lumme lå nemlig billetter til Singin in the Rain og middagsdate med bedre halvdel før forestilling.  

Singin' in The Rain, musikalfilmen fra 1952, har jeg faktisk aldri sett. Jeg har selvfølgelig sett Gene Kelly og Stanley Donen i klipp fra den. Hvem har vell ikke nynnet på hovedmelodien og plasket med støvlene i regnfylte gater? For ikke å glemme å synge for full hals "Good morning, goood mooorning!!" når en solskinnsmorgen vekker deg eller "Gotta dance!" med en gang en penere bekledning med flate sko kommer på kroppen. --- Det går opp for meg at jeg må virke litt små sinnsyk nå... La oss skylde på karisma og stadig godt humør... --- Musikalen på scenen, eller filmen i sin helhet, derimot. Den har jeg ikke sett. Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, annet enn stepping og paraply.

Historien i seg selv er underholdende, men la oss være ærlige med oss selv; historien teller somregel lite når man går og ser på musikal. Man vil høre sang, se skuespill, oppleve lysdesign, bli imponert av kulisser, falle for kostyme og ikke minst; bli inspirert av dans. Jeg må ta av meg hatten for hovedrollene i denne norske oppsettingen. Charlotte Brænna, Stian Blipp og Atle Pettersen har gjort et formidabelt forarbeid til forestillingen og leverer stødig sang, dans og skuespill. Så klart er ikke alle disse tre elementere alles sterkeste sider hele veien, men jeg vil faktisk mest av alt gi en enorm applaus til Stian Blipp.

Komikeren og programlederen som "irriterende nok kan alt", hadde jeg sett for meg var en hovedrolleinnehaver bare fordi han er en kjent folkefavoritt. Jeg tok virkelig feil da jeg forventet noe mindre fomidabel levering enn det han gjorde. Først og fremst for fantastisk komisk timing (kanskje ikke så overraskende), godt levert skuespill og overraskende flott og behagelig sangstemme! Som alltid var dansingen hans fantastisk, men la oss ikke glemme at Stian har bakgrunn i breakdance. Selv om fotarbeid i toprocking er eksisterende, så er det svært ulik stepping. Dansestilen er langt fra hverandre i både teknikk og kroppsholdning. 
Selv jeg til tider oppdager at Blipp the breakdancer vil være mer grounded (Hip Hop utrykk for å trekke seg ned i gulvet med kroppsholdning) så viste komikeren at han er et multitalent med dansingen sin. Spesielt i det storslåtte dansenummeret "Broadway Melody" satt jeg med haka på lårene av Stians prestasjon. Og ikke minst; av alle andre dansere som imponerte med kombinasjonene satt av koreograf Thea Bay. 

Og virkelig! Koreograf Thea Bay, også kjent som koreograf bak Ylvis mange danseinnslag, inkludert The Fox, har gjort et helrått arbeid! En kjempeflott balanse mellom det gjennkjennelige og nostalgiske fra musikalen og noen få nye tolkninger til det norske ensemblet. Det så ut til å få frem det beste i alle utøverne og gav alikevell publikum akkurat hva de ønsket å se. Elegant stepping, showjazz og en deilig følelse av Gene Kelly sin arv gå videre. Det er så deilig å ha så flinke koreografer i byen. All heder og ære til koreograf Thea Bay for å holde gnist i nostalgien og for å holde nivået på sin rettmessige plass i denne storslåtte forestillingen. Oslo er heldige som har denne dansekunsteren i byen!

cP3odba7p4Y
Jeg må også snakke varmt om Charlotte, som jeg helt ærlig ikke kjente så godt til fra før. Hun var kanskje den tryggeste å se på og en gjennomført musikalartist til fingerspissene. Det er lenge siden jeg har sett noen med så mye givende energi og deilig utstråling! Også Atle Pettersen er en fryd på scenen, litt småstiv som skuespiller men jeg ble nok en gang imponert over sangkvaliteten hans og enda mer imponert over arbeidet han har lagt inn i dans. Utrolig bra jobbet! Det er heller ikke til å legge skjul på at antagelig satt mange unge jenter og skeive gutter i salen på grunn av artist-modellens rolle. Ganske passelig for en rolle som kjekk filmstjerne fra 30-tallet. Heldigvis er det ikke godt utseende som bare teller når man sanker hovedroller, for talent er der i massevis!

Til slutt vil jeg trekke frem to elementer til som gjorde denne forestillingen så fabelaktig. Det ene er Hilde Lyrån (som de fleste unge nordmenn husker best som Trine i Mot i Brøste) som leverte flere karakterer av det mer elleville slag. Hver så forskjellig, og hver så karikert! Jeg elsket henne! Jeg lo så jeg gråt.
Det andre er regnet. Ja! Du leste riktig. Regnet! Folketeateret har klart å få det til å fossregne på scenen. Så mye at publikum på første rad må hive på seg regnfrakker utdelt av teateransatte. Under forestilling tenker man ikke på annet enn hvor magisk det er, etterpå undrer jeg om hvordan i all verden det lar seg gjøre rent praktisk. Uansett var det noe som virkelig gjorde de formidable kulissene enda mer imponerende!

Om det blir enda flere ekstraforestillinger så anbefaler jeg dere alle å skaffe billetter! Det er virkelig verdt turen. Jeg vil også rope tre ganger hurra for hvordan norske oppsett av musikaler bare vokser og vokser! At vi nå nærmer oss verdensklasse i kvalitet er deilig, underholdende og ytterst spennende!
 

  • 31.10.2016 kl. 09:15

Halloween på Studio

 

Som alltid holder studioet våres fest / vorspiel når Alle Helgners Aften er rundt hjørnet, det er jo nærmest obligatorisk. Og når det er fest på Sometimes, ja da blir det også snacks, godt lag, godt i glasset og ikke minst; show! 

Halloween-festligheter er et av mine ansvarsområder som Studio Manager, men heldigvis er dette en lekende lett jobb når så mange er gira på å være med å danse i showet og ikke minst bli med på festlighetene.
Det som var ekstra gøy i år var at så mange medlemmer var med i showet. Ja i år var det egentlig bare Yvonne av instruktørene som fremførte noe - resten var de flotte menneskene som trener hos oss. Og det fra alle nivåer! 

Ekstra gøy var det at ungdomsgruppen i Pole Teens fremførte en dans for oss! Jentene er jo bare 12 og 13 år og har jobbet de siste ukene med en koreografi sammen med Thali. Det er kjempebra!

Karina (på bilde til venstre) gjorde en skikkelig hot opptreden som vampyr med både blod og hæler. Hun er så flink! Også masse cred til Emelie som bare stjal pusten fra meg i år med sin vakre poledance impro. Den var vakker! Hun har blitt sååå flink og flowy!! 


Tusen takk til alle som hjalp til med show og å lage god stemning på Fredagens Halloween!

Nå er det bare å glede seg til neste år!



 

  • 30.10.2016 kl. 21:06

Ny bloggstart




Etter å ha drevet denne bloggen siden 2009 har jeg nå slettet absolutt alle gamle innlegg. Det har vært hundrevis av poster om både hverdag og fest, om reiseliv og arbeidsdag, om dans og hunder, om alt fra bekledninger og sko til synspunkter og politikk. Blogging tar mye tid. Fra tiden jeg var blant de mest leste bloggerne i Norge til tiden jeg såvidt ikke hadde tid til å svippe innom bloggen.

Jeg har hatt langt større fokus på min Instagram i det siste. Med nærmere 50.000 følgere er det en langt lettere plattform å styre enn blogging og webdesign. Men jeg liker å ha blogg også, det gir meg mulighet til langt større form for yttring. Så jeg klarer ikke gi slipp på det. 

Etter at jeg nylig deltok på et seminar om blogging fant jeg konklusjonen min. Jeg skal fortsette på Instagram og samtidig beholde min blogg for fokus på det som tar mest tid av livet mitt. Noe som er to hovedelementer. Dans og jakten på det absolutte positive kroppsbilde.

DANS - . Jeg lever i dans  - både som utøvende danser og instruktør, Studio manager på et dansestudio, jeg er aktiv til å se dansekunst på scenen og som kompanikaptein for et dansecrew. I tillegg til å blande dans inn i alt jeg gjør av trening så jobber jeg frivillig på danse-instagram-kanalen Dancify og er utrolig facinert av nyere dansehistorie. 

PLUS SIZE - Samtidig er jeg blant mange som sliter med vekt og har, som mange, en fortid med kroppspress, mobbing og lavt selvbilde på grunn av dette. Noe som jeg i fjor tok et valg at jeg skulle bekjempe for en real gangs skyld. Min "Body Positive" fremgang på instagram fikk kanalen min til å eksplodere på kort tid av nye følgere og jeg inngikk et inngrep for å rette enda mer fokus på å være formfull fremfor aktiv slankejakter. Å være sunn både i kropp og i sjel.  Slikt skjer selvklart ikke over natten, men jeg er på god vei allerede, og gleder meg til å dele veien videre med dere.

DANS er for ALLE, og å føle seg fantastisk uansett som man er - er også noe som er for ALLE.

  • I r l i n--> Vinn Polaridkamera! <---

    Velkommen min blogg!

    Mitt navn er Irlin, en sørlending og profesjonell livsnyter bosatt i Oslo. Jeg lever og ånder for dans i flere former. Her på bloggen deler jeg min interesse for dans gjennom rollen som danseinstruktør, sceneutøver og kultur-historisk fan.


    Jeg er i konstant utvikling og leker gjerne hobbyanalytiker i min store beundring for popkultur og kunst. I hverdagen jobber jeg som Studio Manager på Sometimes Pole Studio og er kompanileder i Hip Hop crewet Radix. Jeg er aktiv bruker av sosiale medier, og driver blant annet danseprofilen Dancify. Elsker å reiser, deriblant for å høste inspirasjon. Mitt danseriske språk er innen urbane dansestiler men nyskjerrigheten stikker seg i alle stiler.

    Som danser og blogger deler jeg også min reise til å omfavne The Body Positive Movement, og ikke minst dele hverdagens mange fine overraskelser.

    Ikke glem å gjøre som nærmere 50.000 andre; følg med på Instagram @IrlinRadix


    CONTACT


    irlin@irlin.net

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits