hits
  • 17.03.2018 kl. 12:10

Saturdays must-see



Jeg starter en ny liten spalte her på bloggen som er "Saturday must-see" som er noen par småting jeg vil anbefale å sjekke ut. Litt underholdning eller tips for helga rett og slett. Det er såklart basert på min smak, så det faller kanskje ikke i din smak. Men hey. Så var dette min blogg også da.

🌻Nettbutikken Fashion Nova - Jeg skjønner at jeg har hengt litt etter og at denne nettbuikken er en stor greie. Men jeg har ikke fått med meg denne før nå. Jeg gleder meg som en drittunge til jeg kan få shoppa litt her! MAGAWD så mye nice! Bare se selv her.

🌻The Big Sick -  Jeg liker ikke romantiske filmer sån kjempemye, i så fall skal regien og skuespillet være veldig bra. Men! Denne filmen var for meg en av de beste fra den siste tiden! Den var morsom, trist og fantastisk på en og samme tid! Og historien er faktisk også sann. Anbefaler den på det sterkeste! Sjekk ut traileren her.

🌻Tim Minchin sine 9 trinn til et fullkomment liv - Jeg elsker den her mannen! Helt siden jeg så han i rollen som Judas i Jesus Christ Superstar var jeg betatt. En utrolig dyktig musiker og en morsom komiker. Så da jeg så denne talen fikk jeg litt sjokk. For talen var bare helt vanvittig bra! En av mine all time favoritter:

 

  • 15.03.2018 kl. 11:15

TBT Milk Train's sukkerspinnet softis

🇳🇴Vi spaserte rundt i gatene i London da vi plutselig oppdaget noen gikk og spiste på en liten puffet sky av sukkerspinn. Kort tid etter kom enda en person med det vi da oppdaget også var en sofis. Plutselig var det ti talls av mennesker som kom gående med den unike isen i handa, så vi begynte å følge "sporene" for å finne ut hvor de kom fra. Da kom vi til en bitteliten butikk i en liten bakgate. Søt og rustikk, og full av søtsaker! Og gjett om denne unike lille is-skyen var god!! NAM! Ta deg turen hit om du er i London! 

🇬🇧We walked around the streets of London when we suddenly discovered someone walking and eating on a little puffed cloud og cotton candy. Shortly after, another person came with what we then discovered was ice cream. Suddenly there were tens of people who came walking down the street with the unique ice in hand, so we began to follow the "tracks" to find out where they came from. Then we came to a tiny shop in a small backstreet. Cute and rustic, and full of sweets! And this unique little ice--with-skies was soooo good !! YUMMIE! I recommend all of you to check this place out if you are in London!

  • 27.02.2018 kl. 13:44

10 Apper jeg ikke klarer meg uten!

        

 

 📱 Instagram 🌟
 Jeg er totalt avhengig av insta. Følg meg gjerne på @irlinradix 

📱
 Spotify
 Et must for undervisning og trening! Jeg elsker spesielt at spotify har "Weekly discovery" som gir deg ukentlige nye låter basert på din smak. 
 

📱 Shazam 🌟
 Denne appen er genial når jeg er på dansekurs, battles eller hører bra musikk andre steder. Et trykk og vips så har man navn og artist på sangen.


📱 SoundCloud
 Enda mer spennende musikk å hente enn på spotify vil jeg si. Mye remixer ettersom dette er DJ'er lekeplass.


📱 Messanger
 Jeg unngår å nevne Facebook da den rett og slett bare er like mye brukt som klokka på mobilen. Men messanger kan jeg nevne! Det er jo her man holder kontakt med alle. Det er svært sjeldent man sender noen en sms. Jeg merker selv at jeg er lettere å nå dersom jeg blir kontaktet på messanger, kontra sms eller telefon. 


📱 VSCO 🌟
 Min absolutt favoritt bilde-app! Jeg bruker denne for å få frem 70 / 80 talls effekten på bildene, da gjerne med litt spesielle farger og "kornete" kvalitet. Som bildene under:




📱 Apple Podcast
 Relativt nytt for meg å lytte på podcast, men jeg elsker det! Så denne appen har blitt mye brukt i det siste

 

📱 Uber
Når jeg er i utlandet er det min måte å komme meg rundt i byen på en trygg, billig og oversiktlig måte. At denne appen ikke er lov i Norge enda er for meg helt idiotisk. Denne appen er for private passasjerer hos private førere. Appen er lagt opp til at du kan "rate" sjåfør og passasjer, du har oversikt over hvem du skal kjøre med, det er ingen cash som leveres i bilen, prisen er avtalt på forhånd og du ser hele tiden ruten som blir kjørt. Du unngår da å bli lurt, ranet, utsatt for vold/overgrep og du betaler mindre enn hva du betaler for taxi. 
 

📱 Lifesum
Denne appen er helt fantastisk synes jeg! Jeg bruker den hver eneste dag. Denne appen hjelper deg å få i deg nok næring og mat - den er spesielt bra for de av oss som har aktive arbeid eller trener mye. Jeg blir helt satt ut av hvor mye kalorier jeg må få i meg. Denne oppdaterer dagens energiforbruk og karbo/protein/kalorier du har igjen å spise. Matvarer kan du enkelt scanne inn med å holde kamera over strekkoden, eller søke opp. For dem som vil ned i vekt kan denne appen også være super

 

📱 Videoshop
Jeg har flere videoapper på mobilen, men denne er den beste for redigering, synes jeg. Kan blant annet legge bilde/video over video og enkelt legge på morsomme lydeffekter, sette opp og ned farten, klippe, lime og endre format. Det er såklart ikke noe i forhold til videoredigering på Macbooken, men en ok løsning for raske videoredigeringer på telefonen.

 

Bruker du noen av disse appene?
Hva er dine topp 3 apper?

 

  • 14.02.2018 kl. 09:09

Mine Valentinstips

🌹 1. Mindre penger, flere ord
Jeg synes at gaver som koster mye er verdiløse i forhold til varme og ærlige ord. Så mitt største tips er å virkelig ta deg tid til å skrive ned, eventuelt filme eller ta lydopptak, av det du virkelig føler og mener om din kjæreste eller venn/venninne. Synes du det er vanskelig å komme på hva du skal skrive? Litt vanskelig å sette ord på ting? Kanskje du da kan lage noe som viser hvor mye du bryr deg? En video eller bok med minner dere har delt er for eksempel enkelt å lage, trenger ikke så kjempefint ut, men viser omtanke.

🌹 2. Klissefilm, eller annen film.
Hvorfor ikke ta seg tid til å se en skikkelig romantisk film? Mine favoritter blant de mer romantiske filmene er "Chocolat" (med Johnny Depp, så den er verdt å se uansett!), "A Walk to Remember" og "P.S. I Love You". Om du/dere ikke er så glade i romantiske dramafilmer så kan man jo alltids se noe annet. Hvilken film var den første dere så sammen? Hvilken film synes dere begge er "den beste"? Hvilken film har dere aldri fått tid til å se?

🌹 3. "Koble av verden" sammen
Ta tiden til hverandre. Vær alene og slå av tv'en, mobilen og annet. Bare for å snakke sammen. Jeg personlig har kjempelyst på denne boksen, den virker helt super for slike påfylls stunder.
 

🌹 4. Bruk tiden til å planlegge
Hvorfor ikke bruke årets romantiske dag til å planlegge litt sammen? Ikke nødvendigvis hele fremtiden deres, men for eksempel noen måneder frem. Kanskje dere har ønsker om å gjøre mer sammen eller bli flinkere til å vise følelser for hverandre? En venninne av meg sa at hun og sin kjæreste har månedlige mål sammen, som at de hver måned skal gjøre en treningsøkt sammen, få en kulturell opplevelse sammen, og spise på en ny restaurant sammen. Slike mål er jo kjempefine!

  • 14.12.2016 kl. 19:17

Imponerende forestilling av Oslo Danse Ensemble


Bilde lånt fra Dansens Hus sine Facebook-sider

I går tok jeg turen til et av mine favorittstedet i Oslo, nemlig Dansens Hus. Nok en forestilling skulle nytes, inspirasjon hentes og lidenskap fordøyes. Av alle forestillingene jeg har hatt billetter til dette semesteret, så er det nettop ODE jeg har gledet meg mest til. Oslo Danse Ensemble. ODE - PPP : Profilerte. Profesjonelle. Phantastiske. Yes, de er såpass fantastiske at de fortjener en "ph" istedenfor f!

Jeg har ventet i spenning på denne forestillingen. Ettersom jeg tidligere har jobbet som co-koreograf med den ytterst talentfulle ODE-danseren Henriette Hamli  har min forventning til gruppen alltid vært aldeles skyhøy. Forventningene økte også da boken "Bevegelser - 20år i Norsk dansekunst" nylig ble lansert og tilbakemeldingene ble beinharde fra skuespieller og instruktør Morten Rudå. I et leserinnlegg på kulturkompasset kaller han namlig utgivelsen for "Skammens bok", ettersom den ikke nevner Oslo Danse Ensemble en eneste gang. Rudå stilte spørsmålet "Om dette skylles historieløshet, arroganse eller norsk jantelov og hersketeknikk vites ikke, men det er god grunn til å stille det spørsmålet etter denne skandalen.". Som Morten påpekte i sitt innlegg var nemlig ODE en gruppe som - i løpet av sine 22 år - hadde "de senere årene vist fabelaktige moderne verk som ingenlunde står tilbake for andre moderne gruppers forestillinger. De tør, de eksperimenterer og viser balletter utenfor komfortsonen, samt herlige livsbejaende jazzdanser.".

Jeg kunne ikke vente!



Jeg fikk med Vy fra crewet (Radix) som date. Elisabeth fra kompaniet vårt var også i salen, samt en del andre bekjente. En Tirsdags kveld på dansens hus er fantastisk. Så deilig atmosfære i fojaeen og alltid like hyggelige mennesker i baren. Da klokkene kimet for at publikum skulle trekke seg inn i salen starter en hard og brumlende bass å dure i veggene. Inne i salen kommer vi til høy EDM-musikk. En slags partystemning til den dype, og relativt tomme scenen.

Sprekt! Og sprekt blir det mer av!

Inn på scenen kommer danserne. Deres første stykke, i kveld skal vi starte med samtidsdans. ALBINO NOBODY, koreografert av Ole Martin Meland, preges av det jeg leser som identitetskrise i en sterk identitet. Hver danser kledd som idrettsutøvere. Utøvere som i vår verden ikke har tilhørighet i nasjonale opphav, men hvor de blir kjøpt til å tilhøre foreninger, lag og land. Sport som alltid har vært de eneste blanke arkene når krig truer flere nasjoner i samme konkurranse. Dansernes idrettsdrakter viser akkurat hva atletiske utøvere påminner oss om:  materialismen kan kjøpe, selge eller påvirke hvem du er og hvem du vil verden skal tro du er.

Koreografisk synes jeg stykke er helt fantastisk. Det er faktisk vilt. Så mange ganger biter jeg tennene sammen og rykker i kroppslemmer fordi jeg blir både sjokkert, imponert og inspirert. Lysdesignet er enkelt, disse sportsutøverne, presantert av så talentfulle dansere, vises i nakent lys frem til det senere eskaleres med imponerende laser-lysdesign. "Samhold mennesker seg imellom som eneste påvirkning når du mister grep om hvem du er, hvor du skal og hvem du skal dit med." Det er setningen som alltid kommer tilbake i hode mitt. Men analysen sender meg stadig langt dypere. Lengre bak. Lengre frem. Lengre ned. Og jeg føler meg neste høy på det! Meland er definitivt en koreograf jeg vil se mer av! Han fremstår for meg som både dirkete, men indirekte. Ikke klisjè, men annerledes og konkret. Jeg er stor fan!

20 minutters pause. Klarer jeg vente!? Dette er jo så fantastisk!




Bilder lånt fra Dansens Hus sine Facebook-sider
 

Deres neste verk etter pausen er koreografert av Subjazz. Sticks & Stones. Jeg leser at det er en fortsettelse på et tidligere koreografi, Pulp. Etter showets lille trailer er jeg overveldet av spenning. Jeg ser kule kostyme, spennende lys, fine fjær, flagrende jazz-hands! Som dansenerd med Hip Hop som morsmål og en enorm facinasjon for Michael Jackson (inspirert av Bob Fosse og Fred Astaire) er tradisjonell jazz en favoritt. Det er lett fordøyelig - underholdende - og har historisk sett utrolig mye å leke seg med.

 Jeg klarer ikke holde lyd inni meg når det summende publikum, før andre "akt", brått blir avbrutt av bek-mørke, lyn, torden og en overraskende spot foran sceneteppet. Under en tippende hattekant smiler et lurt smil. Hva skjer? Hvor kom denne danseren fra? Hvem er dette vesenet? Ned langs publikum tramper flere dansere seg frem. Kostymene smitter meg med assosiasjoner til Viktoriansk tid. Lær. Lakk. Fjær. Jeg elsker det! Fantastisk sammen med musikken som er - i følge programmet - av Willis Earl Beal. Sceneteppe åpner seg. Jeg befinner meg plutselig i en Tim Burton film fra 90-tallet - det er hvertfall slik jeg føler det med så dystert-vakkert look og så mange sterke karakterer med både umennesklige sider og et hint av galgenhumor.
Jeg vil dog være ærlig: Jeg er utrolig stor fan av hver eneste danser i ODE! De er ubegripelig sterke! Allsidige! Unike! Talentgiganter! Hver og en av dem i forestillingen: Charlott Utzig, Daniel Sarr, Ellen Lindblad, Gard Hjertaas Bjørnson, Guro Rimeslåtten, Maja Naomi Furnes, Mariama Slåttøy , Mikael Rønne, Synne Sørum, Trine Lise Moe og Hugo Marmelada​. 

I motsetning til at jeg ikke har sett ODE før, så har jeg sett de aller fleste av disse utøverene før. Jeg ser dem også igjen nå. Men i dette jazz-stykke får de ikke vist seg på sitt beste. Det er ikke at de presterer noe dårlig - for tro meg - de gjør det helt fantastisk! Men koreografien faller igjennom som ukreativ, repetitiv og tradisjonell. Ja, jeg vet - tradisjonell jazz er en nostalgisk boks som ingen liker å trå ut av. Men hvorfor ikke? Og hvorfor ikke ODE? Jeg trøster meg med kule scenebilder, norges dyktigste dansere og hint av humor. Men jeg forventet at Subjazz ville gi ODE en tradisjonell jazz - som var mindre tradisjonell.


Dansens Hus forklarer stykket som "I nåtidens drakt blir den tradisjonelle jazzdansen transformert til et urbant, pulserende uttrykk(...)" Men jeg ser dessverre ikke så mye annet enn jazzhands, sterke knips på heltakter og dans med penstokken. Jeg liker så klart veldig godt jazzhands, knips på heltakt og dans med penstokk, men jeg ville så gjerne se noe nytt. Historiemessig kan tradjazzen blandes med så utrolig mye uten å gå bort fra det tradisjonelle - det skjer svært smått i dette stykke. Er det godt nok? Og hvor ble det av "nåtiden"? Mente de nåtiden som i den lille 70-talls breakdance-windmillen som var med i åpningen? Mente de 80-tallets Vogue bevegelser (som jeg riktig nok ikke så i selve forestillingen, men i traileren). Mente de andre urbane bevegelser fra 70- og 80-tallet som fra før av har hatt sterk tilknytning til jazz og dets ulike opphav (som afrikansk folkedans). Igjen; Heldigvis liker jeg også tradisjonell jazz! Så jeg hadde veldig lyst til å hoppe inn i koreografien og kose meg like mye som det danserne så ut til å gjøre!

Men sett bort ifra den lille kritikken synes jeg hele forestillingen var helt fantastisk. Det var deilig å se en såpass "spiselig" forestilling som fremdeles har dypde. Underholdende for folk flest og imponerende for dansefanatikere. Jeg er ODE-frelst med en sterk respekt for medlemmene av kompaniet, deres samarbeidspartnere og kunsteriske leder Merete Lindgjærde. Jeg gleder meg til deres neste sceniske verk! Måtte de holde på i 22 år til! Tusen takk for en kjempeforestilling Oslo Danse Ensemble!
 

  • 09.11.2016 kl. 11:35

Moeder - Twilight Zone On Stage


 

På lørdag var det endelig min tur til å oppleve danseforestillingen Peeping Toms nyeste forestilling. Moeder (Mor) er oppfølgeren til Vader (Far) fra 2014 og bli en fullverdig triologi når Kinderen (Barn) senere kommer. "Morsversjonen" var det første jeg har sett av kompaniet Peeping Tom og av koreograf Gabriela Carrizo.

Jeg hadde ikke klart å unngå å se noen bilder fra forestillingen, men jeg prøvde nok en gang å dra til Dansens Hus uten å vite noen ting om handling, kunstnerisk konsept eller tema. Jeg foretrekker å dra egne konklusjoner og heller lese meg opp i etterkant (og gjerne se det på nytt igjen med ny kunnskap, hehe). Jeg synes ofte kunst blir mer spennende på den måten. Somregel ender man opp med en konklusjon på hvilken av kunst-forberedelsene man burde ha tatt seg til, men i denne forestillingen er jeg ikke annet enn målløs og uten ord.

Dersom du ikke vil trekke trådene mellom hvorvidt dette levende kunstverket representerer angst, død eller sorg, så vil du vemmes av historiene. Forestillingen utspiller urtypisk galgenhumor sammen med hendelser og innslag som får deg til å presse pannen din mot mysende øyer i tanken "hva i all verden er det jeg ser!?". Jeg tar meg selv i å gang på gang riste hode for å minne flyktesansene mine om at dette ikke er ekte. Det er skuespill. Det er dans. Det er kunst. Det er merkunderlig og fantastisk. Jeg lever i et maleri av både Salvador Dali og Marilyn Manson. Jeg er midt i en gammel Twilight Zone Episode. Alt er totalt off. Jeg elsker det!

Handelsesforløpet foregår i et museum, som til syvende og sist fylles av det same bilde på alle veggene. Og kanskje er det likså bra når disse bildene bade sluker mennesker, føder ansikter, lager lyder og siler blod som ikke kan bli vasket bort. Om du ikke liker å tolke eller analysere vil du i denne forestillingen uansett la deg rive med i møte med kvinnen med sitt seksuelle forhold til kaffemaskinen eller babyen som vokser seg til et voksent menneske, fanget i en liten kuvøse. Folk dør. Men den ekte vemmelsen er i menneskets psykologiske tilstand. 

Jeg har funnet dansernes Dali, og jeg liker henne! Carrizo, jeg gleder meg til ditt neste kunstverk!
 

  • 31.10.2016 kl. 21:52

Sterke pulsslag fra Tabanka


Bilde: Tabanka, bilde lånt fra Tabankas websider og Dansens Hus


I går holdt dansekompaniet Tabanka sin siste Pulse-forestilling i denne omgang. Etter flere fremvisninger på Dansens hus, for både dansefanatikere, skoleelever og venner har gruppen nok en gang plassert Afrikansk og Karibisk dans på en høykulturell stol. Det er denne gruppen, med Thomas Talawa Prestø som artisic director i spissen, som har mye heder og ære for at hovedstadens dancehall miljø og interesse florerer. 

Jeg kjenner til Tabanka fra klasser på dansestudio. Her er alltid humor og skinnende danseglede fra pedagog og koreograf vært like eksisterende som hos de fullsatte salenes elever. For ja, du er alltid forberedt på stappfulle dansesaler når Thomas holder klasser på Det Norske Hip Hop Huset Circle. Antagelig også på andre studioer hvor han holder klasser. Men nå var det Circle som var min kilde til ekte og autentiske bevegelser fra afrikanske og karibiske trakter.

Jeg elsker når folk har så mye kunnskap som Tabanka-gjengen har om opphavet til sin stil. Dette er mennesker som har reist rundt i verden for å lære mer og dratt hvert åndedrag for sin stils bakgrunn og betydning. Jo eldre jeg blir, og jo mer aktiv jeg blir som danser, jo mer setter jeg pris på dette og ser hvor viktig det er! Centimetere mellom med-dansere i en svett-fuktig dansesal for å oppleve klassene har av den grunn vært verdt turen. Det er nesten plagsomt å ikke kunne bevege seg, men dansehjertet mitt velter over av iver for at så mange mennesker kommer sammen for en dansestil de elsker. Og jeg glemmer straks hvor lite plass jeg har, for dansestilen handler om så mye glede, fest og attitude at jeg vil helst bare få inn enda flere mennesker i salen.

Det er spesielt glederlig med så mange mennesker i dansesalen, og ikke minst så mange i publikum på denne forestillingen, når man vet om forhistorien til dansecrewet Tabanka. En kamp om forståelse og mot rasisme har preget deres dansing og hverdag fra dansernes start for 15 år siden. I dag gleder de ungdommer og voksne av alle bakgrunner og skal snart tilbake på Operaen for å holde nok en danseforestilling, anerkjente som ekte kunstnere. Endelig med offentlig støtte.




Jeg misliker å bruke ord-rekken "fra ulike bakgrunner" i sosiale kontekster. Jeg foretrekker å forholde meg til en verden hvor vi ikke ser kjønn, alder eller rase. Men hvor vi ser mennesker, bevegelser og individuelle talenter. Men det er godt å se hvordan kunstere, denne gangen kompaniet Tabanka, kan ta oss ut av vår stadig bedre verden, og minne oss om historiens dystre fortid. For det er nettopp kampen mot diskriminering og mangel på medmenneskelighet som er tematikken i Pulse. Og historien må, som vi vet, aldri glemmes. Glemmes vil heller ikke disse dansernes sterke sceniske tilstedeværelse. Jeg presser tårer gang på gang. Danserne bobler tross alt av personlige opplevelser som de lengter etter å dele. Faktisk, så er ordet "lengter" for mildt, for maken til enormt raseri har jeg ikke sett på lenge. 

Raseriet i Pulse koker nesten over. Jeg tar meg selv i å flere ganger knipe hendene mot stolen da jeg oppriktig talt føler meg redd. Danserne sender stadig signaler som får meg til å føle at det er oss - publikum -  sin feil. Det er et genialt trekk fra kunsten. Danserne slår knyttneve mot bryst med ildsinte øyer, øyer som svømmer over av en vond forhistorie. Det får oss i publikum til å gjøre hva et hvert menneske gjør når noen kaster vondt mot oss - vi tar ut klørne og vil kjempe imot. Vi i publikum sitter med alle bakgrunner, legninger og kjønn - og du kjenner hvordan kunsten bekrefter: det er ikke hvem du er som deffinerer skyld, men hvordan du er. Dette er ikke en kamp, diskusjon eller tematikk mellom hvite og sorte. Det er mellom onde og gode. Og hva er det vell ikke vi egentlig vet - jo - at det er vanskelig å finne noen som i dag kan stå ansvarlig for grusomhetene. Vi kan kanskje tilgi den nyere stat for tidligere holdninger eller mobberne våre fra skolen. Men hvordan kan man tilgi dem som har drevet frem diskriminering, mord og tortur fra starten av? Jeg sitter og kjenner jeg vil skrike og rope i frustrasjon for menneskeheten, samtidig som jeg stadig vil løpe til hver danser - hver person i publikum - for å gi dem en enorm klem. Med andre ord er dette kunst - det er noe som er skapt av følelser for å vekke følelser. Og jeg elsker innpakkingen! 


Det skal sies at til tross for mye alvorlighet, så er det nettopp glede som vinner hjerte mitt i Pulse. Det er deilig å gå på en danseforestilling for koreograf ber publikum om å "forstyrre" danserne med høye lyder og applaus. Er det noe dansere fortjener oftere så er det nettop applaus. Disse er ingen unntak. LANGT IFRA. Jeg er så imponert over teknikken i afrikansk og karibisk dans, jeg elsker koreografiene og jeg er betatt av hver enkelt danser. 

Det er ingen tvil om at Thomas vil fortsette sin karriere som en av de mest respekterte danserne i sitt felt i landet vårt i en lang, lang tid fremover! 

Takk for en fantastisk forestilling på Dansens Hus, Tabanka!
Jeg gleder meg stort til å se deres neste verk! 

 

P.S. En kjempestor shout out til bekjent Shirley som også danser i gruppen!

  • 31.10.2016 kl. 10:09

Høstregn har aldri vært bedre!


 

For en flott feiring av Alle Helgners Aften, først med Halloween-feiring på dansestudioet vårt og deretter pepret med godbiter på scenefronten. Denne helgen var det duket for forestilling på Folketeateret, i min lumme lå nemlig billetter til Singin in the Rain og middagsdate med bedre halvdel før forestilling.  

Singin' in The Rain, musikalfilmen fra 1952, har jeg faktisk aldri sett. Jeg har selvfølgelig sett Gene Kelly og Stanley Donen i klipp fra den. Hvem har vell ikke nynnet på hovedmelodien og plasket med støvlene i regnfylte gater? For ikke å glemme å synge for full hals "Good morning, goood mooorning!!" når en solskinnsmorgen vekker deg eller "Gotta dance!" med en gang en penere bekledning med flate sko kommer på kroppen. --- Det går opp for meg at jeg må virke litt små sinnsyk nå... La oss skylde på karisma og stadig godt humør... --- Musikalen på scenen, eller filmen i sin helhet, derimot. Den har jeg ikke sett. Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, annet enn stepping og paraply.

Historien i seg selv er underholdende, men la oss være ærlige med oss selv; historien teller somregel lite når man går og ser på musikal. Man vil høre sang, se skuespill, oppleve lysdesign, bli imponert av kulisser, falle for kostyme og ikke minst; bli inspirert av dans. Jeg må ta av meg hatten for hovedrollene i denne norske oppsettingen. Charlotte Brænna, Stian Blipp og Atle Pettersen har gjort et formidabelt forarbeid til forestillingen og leverer stødig sang, dans og skuespill. Så klart er ikke alle disse tre elementere alles sterkeste sider hele veien, men jeg vil faktisk mest av alt gi en enorm applaus til Stian Blipp.

Komikeren og programlederen som "irriterende nok kan alt", hadde jeg sett for meg var en hovedrolleinnehaver bare fordi han er en kjent folkefavoritt. Jeg tok virkelig feil da jeg forventet noe mindre fomidabel levering enn det han gjorde. Først og fremst for fantastisk komisk timing (kanskje ikke så overraskende), godt levert skuespill og overraskende flott og behagelig sangstemme! Som alltid var dansingen hans fantastisk, men la oss ikke glemme at Stian har bakgrunn i breakdance. Selv om fotarbeid i toprocking er eksisterende, så er det svært ulik stepping. Dansestilen er langt fra hverandre i både teknikk og kroppsholdning. 
Selv jeg til tider oppdager at Blipp the breakdancer vil være mer grounded (Hip Hop utrykk for å trekke seg ned i gulvet med kroppsholdning) så viste komikeren at han er et multitalent med dansingen sin. Spesielt i det storslåtte dansenummeret "Broadway Melody" satt jeg med haka på lårene av Stians prestasjon. Og ikke minst; av alle andre dansere som imponerte med kombinasjonene satt av koreograf Thea Bay. 

Og virkelig! Koreograf Thea Bay, også kjent som koreograf bak Ylvis mange danseinnslag, inkludert The Fox, har gjort et helrått arbeid! En kjempeflott balanse mellom det gjennkjennelige og nostalgiske fra musikalen og noen få nye tolkninger til det norske ensemblet. Det så ut til å få frem det beste i alle utøverne og gav alikevell publikum akkurat hva de ønsket å se. Elegant stepping, showjazz og en deilig følelse av Gene Kelly sin arv gå videre. Det er så deilig å ha så flinke koreografer i byen. All heder og ære til koreograf Thea Bay for å holde gnist i nostalgien og for å holde nivået på sin rettmessige plass i denne storslåtte forestillingen. Oslo er heldige som har denne dansekunsteren i byen!

cP3odba7p4Y
Jeg må også snakke varmt om Charlotte, som jeg helt ærlig ikke kjente så godt til fra før. Hun var kanskje den tryggeste å se på og en gjennomført musikalartist til fingerspissene. Det er lenge siden jeg har sett noen med så mye givende energi og deilig utstråling! Også Atle Pettersen er en fryd på scenen, litt småstiv som skuespiller men jeg ble nok en gang imponert over sangkvaliteten hans og enda mer imponert over arbeidet han har lagt inn i dans. Utrolig bra jobbet! Det er heller ikke til å legge skjul på at antagelig satt mange unge jenter og skeive gutter i salen på grunn av artist-modellens rolle. Ganske passelig for en rolle som kjekk filmstjerne fra 30-tallet. Heldigvis er det ikke godt utseende som bare teller når man sanker hovedroller, for talent er der i massevis!

Til slutt vil jeg trekke frem to elementer til som gjorde denne forestillingen så fabelaktig. Det ene er Hilde Lyrån (som de fleste unge nordmenn husker best som Trine i Mot i Brøste) som leverte flere karakterer av det mer elleville slag. Hver så forskjellig, og hver så karikert! Jeg elsket henne! Jeg lo så jeg gråt.
Det andre er regnet. Ja! Du leste riktig. Regnet! Folketeateret har klart å få det til å fossregne på scenen. Så mye at publikum på første rad må hive på seg regnfrakker utdelt av teateransatte. Under forestilling tenker man ikke på annet enn hvor magisk det er, etterpå undrer jeg om hvordan i all verden det lar seg gjøre rent praktisk. Uansett var det noe som virkelig gjorde de formidable kulissene enda mer imponerende!

Om det blir enda flere ekstraforestillinger så anbefaler jeg dere alle å skaffe billetter! Det er virkelig verdt turen. Jeg vil også rope tre ganger hurra for hvordan norske oppsett av musikaler bare vokser og vokser! At vi nå nærmer oss verdensklasse i kvalitet er deilig, underholdende og ytterst spennende!
 

  • I r l i n

    Mitt navn er Irlin, jeg er en sørlending i hovedstaden som jobber som danser. Jeg bor i sentrum av Oslo sammen med mine to hunder og min fantastiske bedre halvdel. Som danser jobber jeg på scene, reklame, video, klasser, og er leder for det profesjonelle crewet Radix. Jeg driver med ulike Hip Hop stiler og Waacking. Ellers reiser jeg mye, både for å danse og for å ha det gøy, og jeg har en generell interesse for mote, samfunn, historie og generell moro med venner. Jeg gjør ting på min måte!


    CONTACT


    irlin@irlin.net

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no