• 16.03.2017 kl. 00:03

Min erfaring: Danseklasser i San Francisco

Irlin Finsådal
 

På min tur til San Francisco var det såklart beregnet tid til å danse. Det var egentlig derfor jeg dro dit. Som studie. Dette året vil jeg nemlig reise mer for å studere, få inspirasjon og oppleve viben til ulike studioer i flere kanter av verden. Jeg ønsker såklart å blogge om det for å dele min erfaring med andre.

Dersom du skal til San Francisco som danser så vil jeg først og fremst si at det nok ikke er en skikkelig danseby. Byer som New York og Los Angeles er helt klart mekka for urbane dansere. Man skulle tro at nabobyer til de stedene ville smitte dansegleden til folket, men det har derimot en omvendt effekt. Det virker som de beste danserene, eller de største dansefanene, heller drar de ekstra milene så fort de har mulighet til å flytte. Og det er jo forståelig. 
Men dans finnes såklart uansett!

Jeg tok turen til tre ulike dansestudioer i San Francisco til ulike instruktører. Jeg tenker dele mine erfaring dersom noen andre skal innom storbyen så de vet hva de kan forvente. Jeg er jo ingen ekspert, men danser jo veldig mye og elsker å gå på gode danseklasser på ulike studioer.
Så her er en oppsummering av min erfaring:


RAE dance studio
Det mest positive med Rae dance studio er nok at de ligger så sentralt i downtown. Mitt hotell var rett rundt hjørnet, så det var ganske deilig! Men igjen er alt lett å komme seg til med en Uber i denne byen. Billig og enkelt! Rae tilbyr mye fitnessklasser, og det er nok mest av alt et studio for personen som liker å gå på zumba, fremfor dem som vil utvikle seg som danser. For eksempel har de en del "Hip Hop Abs", "Dance Cardio" eller Barre-klasser med fokus på styrke. Deriblant kjører de klasser med Pound, som virker både festlig og morsomt. I tillegg til noen par rene danseklasser, slikt som faste kurs med gjesteinstruktører, twerk-klasser, Jazz-Funk, Burlesque og Ladystyle. Så som du sikkert forstår er ikke dette et sted hvor det er inndelt nivåer, og dermed passer det nok bedre for nybegynner-danseren, eller dem som vil prøve seg i spesifikke stiler, enn dem som vil utvikle seg. Men studioet er utrolig koselig, har et fantastisk miljø og gunnstige dropinn priser. Blant annet "Drop inn 2 klasser på en dag for $20". Igjen er dette et studio som bruker MindBody, så det er veldig lett å booke og betale før man kommer. Studioet har hyggelige resepsjonister som viser deg rundt første gang du kommer og instruktørene håndhilser gjerne på nye og slår av en prat. Utrolig hyggelig atmosfære! 

Twerking på RAE

Det var helt klart en ting jeg måtte hive meg på hos Rae, og det var nemlig Twerking. I Oslo er det bare oss på Sometimes Pole Studio som har klasser i det som ene og alene kalles "Twerking" (som egentlig er teknikker fra afrikansk folkedans som gjerne blandes med dancehall/afrofusion, reggeaton eller hip hop). Men i USA er det "Twerking classes" over alt! Det er en stor ting, og uansett hvor rart og kommersiellt jeg synes det høres ut så er det jo en gøy klasse som gjør mye positivt for selvbilde til en hver person. Uansett liten eller stor! Denne klassen var på 1,5 timer og fikk meg virkelig til å svette som en gal! Helt klart beste treninga jeg var på! Utrolig gøy var det også. Igjen var nivået på nybegynner, men siden dette er en spesifikk stil så syntes jeg det var veldig passende. Det er ofte vanskelig å la hofta bli såpass løs og plutselig låst i så lang tid. Hvertfall når man runder 60minutt med heavy cardio. Instruktøren, Feliciano, var utrolig fabelaktig og talentfull. Stemninga i klassen var også på topp og alle, uansett ny eller gjennganger, hadde det gøy med hverandre. Det var rett og slett en fest! 


 


Dance Mission Theatre
Dette er et av de største dansestudioene i San Francisco. Det ligger litt utenfor byen, men er bare 30kr med en Uber Pool fra downtown. Danselokalet ligger i Mexico-distriktet av byen, det er enkelt å finne og lokalet består av tre store studioer. De fleste studioene i byen bruker bookingsystemet MindBody, som mange i Oslo kjenner til gjennom booking til klasser hos Subsdans og Sometimes Pole Studio. Det er dermed kjempeenkelt for deg som ny elev å booke en klasse og betale på forhånd. For bare 48 dollar fikk du fire klasser, på timeplanen kan du blant urbane stiler velge både Hip Hop, Moderne, Vogue, Reggeaton, House, Afro-Haitian, Femme Fushion. Andre stiler de tilbyr er Bollywood, Barre, Stepping, Samba, Cuban Salsa og Jazz.

Hip Hop på Dance Mission Theatre
Jeg valgte en Intermediate Hip Hop klasse hos Allan Frias, som noen par bloggere sier er blant deres favorittinstruktører. Jeg leser at han har vært blant de mest aktive instruktørene i området de siste 8-10årene og har koreografert for So You Think You Can Dance. Klassen er stappfull, men Allan er utrolig livlig, morsom og inkluderende. Heldigvis er lokalet stort så alle får se, og rekkene rulleres gjevnlig. Klassen varer 1,5 timer, men har ene og alene fokus på koreografi. Jeg liker instruktøren og energien i rommet, men koreografen har enten vært veldig uinspirert den siste tiden eller så henger han ikke med i tiden. For dansen føles til å være fra 10 år tilbake. Da mener jeg ikke at noen er tro til Old School Hip Hop, jeg snakker om å gjøre ting vi gjorde på 2000-tallet i den komersielle danseverden som vi er mildt sagt ganske ferdig med. Men så danset vi til en av Ciara's gammle 2004-hitter, så kanskje det faktisk var meningen? Jeg ble hvertfall litt skuffet. En intermediate klasse i Oslo pleier å være full av nye og inspirerende bevegelser og koreografier. Jeg lærer alltid noe nytt der og blir alltid inspirert av instruktørene, uansett!

Vogue på Dance Mission Theatre 
Jeg prøvde egentlig å finne Waacking-klasser i San Francisco. Waacking oppstod i det homofile miljøet i nabobyen Los Angeles, som er i samme stat som "den homofile hovedstaden" San Francisco. Men jeg fant ingen. Da jeg da heller fant klasse i Vogue (opprinnelig fra New York fengsler, men med sterk tilknyttning til LGBT miljøer) tenkte jeg det var en fin trøst. Dette var en 1,5 timers klasse med ekstremt mye deilig energi. Jeg må være ærlig å si Vogue er noe jeg liker eller ikke liker annenhver dag. Men det er en veldig kul dansegren som har fått mye hype den siste tiden, og det har -mye takke være fantastiske Vogue-Mama Cassandra i Meraki- blitt stort i Oslo. Cassandra har i alle sine klasser en høy kvalitet, så jeg vil nok si at denne svært dyktige instruktøren, Jocquese Whitfield, ikke nådde opp til hennes pedagogiske høyde. Men det var alikevell kjempehøy stemning og elevene var de mest fantastiske menneskene jeg har vært i rom med på lenge. 80% av klassen var menn, som av stereotype antagelig kan kategoriseres som "fab-fab-faaaab!". De var dyktige og ikke minst så var de ekstremt glade i freestyle, oppmerksomhet og cypher. Her i gåren var det bare Vogue Femme det gikk i, og  det meste av klassen var runway, utforskning i egen vogue-stil og bare bittelitt koreografi. Anbefaler virkelig dette! 
 

Processed with VSCO with e6 preset

 

City Dance Studio
Dette studioet er nok det største dansestudioet i San Francisco. Her har alle de store ballettdanserne fra San Francisco studert og her er de mest aktuelle verdenskoreografene å holder workshop.  Studioet ligger ganske midt i byen, så det er lett å reise hit. Igjen betalte jeg ca 30 kr i en Uber Pool bil hit, så jeg klager ikke. Studioet ser egentlig ut som en liten hytte, men når du kommer inn så er det flere studioer, garderober, store venteområdet og et eget kostymeloft. Her er det kanskje litt mindre personlig service hos resepsjonist, det er heller ikke noe godt bookingsystem (MindBody) som på de andre studioene. Men prisene er gunstige. 10 klipp for $100 og drop in for $10. Her er elevene flinke og svært lærevillige, og det er deilig å se at man er i klasserom med både unge, vokste og godt-voksne. Studioet tilbyr alt mulig, av og til har de gjesteinstruktører i spesifikke stiler (Kumar var nylig og holdt faste klasser i Waacking.. det gikk jeg glipp av dessverre!).  Det mest spesielle er kanskje at de tilbyr "Knuckleneck". Som er klasser med noen av de originale hip hoperene som tilhørte San Francisco back in the days. Jeg fikk dessverre ikke prøvd dette. Men her finner du alt fra spesifikke ting som Break toprocking/footwork og performance workshops til de typiske klassene i Ladystyle in heels, popping, locking, HipHop og mer. Vær obs på at dette studio skifter timeplan hver uke. 

Hip Hop på City Dance Studio
Jeg skulket dessverre Ladystyle in Heels da jeg rett og slett ble litt syk den ene dagen, men rakk en Hip Hop klasse med Leslie. Hun var kjempelivlig og morsom. Koreografien var ganske lik det jeg har sett henne gjøre ellers via Youtube, men da visste jeg jo litt hva jeg gikk til og det var uansett inspirerende og kjempegøy! Jeg ble overrasket over at oppvarmingen bare var fem minutter med tøying før vi gjørte resten av halvanne time med koreografi, noe som har skjedd mye på denne turen, men heldigvis gikk det bra. Det virker som Leslie har ny koreografi hver klasse, noe jeg tror alle drop inn-dansere setter veldig pris på. Jeg gjør hvertfall det! Klassen føltes mer som en intermediate klasse enn den jeg tok på Dance Mission, noe som føltes langt bedre. Det var nok mest av alt hyppighet i koreografi som gjorde den intermediate, og ikke trinn eller teknikk. Men da tenker jeg i forhold til standaren på studioene i Oslo. Som jeg vil si er veldig bra!


Oppsummert: Dans i San Francisco
Fine priser for en nordmann på tur og med hjelp av Uber er det enkelt å billig å komme seg til studioene på kort tid. Nesten alle har enkle bookingsystemer som gjør at du somregel booker og betaler for klassen før du kommer. Nå tok jeg bare fire klasser, så det er helt klart feil å bedømme hele San Francisco ut ifra det. Men jeg kan gi min mening etter de likhetene som gikk igjen i alle instruktører og i alle klasser. Jeg vil også legge til at jeg i Oslo som oftest går på "Litt Øvet / Øvet" nivå, og at jeg gikk på Litt Øvet og Åpent Nivå når jeg var på disse timene.

Mest av alt vil jeg understreke det jeg hører andre også si når de er i USA: Som norsk danser må du huske at du er "bortskjemt" på utdannede instruktører som er flinke pedagoger. Her virker det som de fleste er utdannet som dyktige dansere og koreografer fremfor instruktører. Det er derfor nødvendig å være flink i "se og lær teknikk". Jeg kan også anbefale å varme opp på forhånd før timene ettersom de fleste instruktører bare varmer opp 5 minutter med stusslig og rolige tøyeøvelser.  Er du heldig får litt isolasjoner. Så du blir ikke varm i starten (minus på Rae hvor fokus på timene ofte virker til å være kondisjons-/styrke-trening). (Jeg la også mekre til at mange av instruktørene faktisk gjorde en del feil teknikk i tøyeøvelser som ikke er så heldige!) Ellers er klassene somregel en og en halv time så spar på energien. Du kan være forberedt på hyggelige "typisk amerikanere" som er glade for å dele klasserom med deg. Det er ingen spisse albuer, men mye flinke folk. Også barna er somregel på samme nivå som deg, hehe, so dont be sad!
Grupper på slutten av timen er obligatorisk og alle unntatt en kjørte "Selected groups" (Hvor instruktøren velger de beste for å filme til sosiale medier).

Det er en fin og hyggelig by å danse i, men skal du til California så er nok Los Angeles bedre dersom du ikke er nybegynner. (Jeg skal dit i sommer så da får jeg oppdatert de erfaringene, hehe)

God tur til dem som har tenkt seg dit!

 

 

  • 14.12.2016 kl. 19:17

Imponerende forestilling av Oslo Danse Ensemble


Bilde lånt fra Dansens Hus sine Facebook-sider

I går tok jeg turen til et av mine favorittstedet i Oslo, nemlig Dansens Hus. Nok en forestilling skulle nytes, inspirasjon hentes og lidenskap fordøyes. Av alle forestillingene jeg har hatt billetter til dette semesteret, så er det nettop ODE jeg har gledet meg mest til. Oslo Danse Ensemble. ODE - PPP : Profilerte. Profesjonelle. Phantastiske. Yes, de er såpass fantastiske at de fortjener en "ph" istedenfor f!

Jeg har ventet i spenning på denne forestillingen. Ettersom jeg tidligere har jobbet som co-koreograf med den ytterst talentfulle ODE-danseren Henriette Hamli  har min forventning til gruppen alltid vært aldeles skyhøy. Forventningene økte også da boken "Bevegelser - 20år i Norsk dansekunst" nylig ble lansert og tilbakemeldingene ble beinharde fra skuespieller og instruktør Morten Rudå. I et leserinnlegg på kulturkompasset kaller han namlig utgivelsen for "Skammens bok", ettersom den ikke nevner Oslo Danse Ensemble en eneste gang. Rudå stilte spørsmålet "Om dette skylles historieløshet, arroganse eller norsk jantelov og hersketeknikk vites ikke, men det er god grunn til å stille det spørsmålet etter denne skandalen.". Som Morten påpekte i sitt innlegg var nemlig ODE en gruppe som - i løpet av sine 22 år - hadde "de senere årene vist fabelaktige moderne verk som ingenlunde står tilbake for andre moderne gruppers forestillinger. De tør, de eksperimenterer og viser balletter utenfor komfortsonen, samt herlige livsbejaende jazzdanser.".

Jeg kunne ikke vente!



Jeg fikk med Vy fra crewet (Radix) som date. Elisabeth fra kompaniet vårt var også i salen, samt en del andre bekjente. En Tirsdags kveld på dansens hus er fantastisk. Så deilig atmosfære i fojaeen og alltid like hyggelige mennesker i baren. Da klokkene kimet for at publikum skulle trekke seg inn i salen starter en hard og brumlende bass å dure i veggene. Inne i salen kommer vi til høy EDM-musikk. En slags partystemning til den dype, og relativt tomme scenen.

Sprekt! Og sprekt blir det mer av!

Inn på scenen kommer danserne. Deres første stykke, i kveld skal vi starte med samtidsdans. ALBINO NOBODY, koreografert av Ole Martin Meland, preges av det jeg leser som identitetskrise i en sterk identitet. Hver danser kledd som idrettsutøvere. Utøvere som i vår verden ikke har tilhørighet i nasjonale opphav, men hvor de blir kjøpt til å tilhøre foreninger, lag og land. Sport som alltid har vært de eneste blanke arkene når krig truer flere nasjoner i samme konkurranse. Dansernes idrettsdrakter viser akkurat hva atletiske utøvere påminner oss om:  materialismen kan kjøpe, selge eller påvirke hvem du er og hvem du vil verden skal tro du er.

Koreografisk synes jeg stykke er helt fantastisk. Det er faktisk vilt. Så mange ganger biter jeg tennene sammen og rykker i kroppslemmer fordi jeg blir både sjokkert, imponert og inspirert. Lysdesignet er enkelt, disse sportsutøverne, presantert av så talentfulle dansere, vises i nakent lys frem til det senere eskaleres med imponerende laser-lysdesign. "Samhold mennesker seg imellom som eneste påvirkning når du mister grep om hvem du er, hvor du skal og hvem du skal dit med." Det er setningen som alltid kommer tilbake i hode mitt. Men analysen sender meg stadig langt dypere. Lengre bak. Lengre frem. Lengre ned. Og jeg føler meg neste høy på det! Meland er definitivt en koreograf jeg vil se mer av! Han fremstår for meg som både dirkete, men indirekte. Ikke klisjè, men annerledes og konkret. Jeg er stor fan!

20 minutters pause. Klarer jeg vente!? Dette er jo så fantastisk!




Bilder lånt fra Dansens Hus sine Facebook-sider
 

Deres neste verk etter pausen er koreografert av Subjazz. Sticks & Stones. Jeg leser at det er en fortsettelse på et tidligere koreografi, Pulp. Etter showets lille trailer er jeg overveldet av spenning. Jeg ser kule kostyme, spennende lys, fine fjær, flagrende jazz-hands! Som dansenerd med Hip Hop som morsmål og en enorm facinasjon for Michael Jackson (inspirert av Bob Fosse og Fred Astaire) er tradisjonell jazz en favoritt. Det er lett fordøyelig - underholdende - og har historisk sett utrolig mye å leke seg med.

 Jeg klarer ikke holde lyd inni meg når det summende publikum, før andre "akt", brått blir avbrutt av bek-mørke, lyn, torden og en overraskende spot foran sceneteppet. Under en tippende hattekant smiler et lurt smil. Hva skjer? Hvor kom denne danseren fra? Hvem er dette vesenet? Ned langs publikum tramper flere dansere seg frem. Kostymene smitter meg med assosiasjoner til Viktoriansk tid. Lær. Lakk. Fjær. Jeg elsker det! Fantastisk sammen med musikken som er - i følge programmet - av Willis Earl Beal. Sceneteppe åpner seg. Jeg befinner meg plutselig i en Tim Burton film fra 90-tallet - det er hvertfall slik jeg føler det med så dystert-vakkert look og så mange sterke karakterer med både umennesklige sider og et hint av galgenhumor.
Jeg vil dog være ærlig: Jeg er utrolig stor fan av hver eneste danser i ODE! De er ubegripelig sterke! Allsidige! Unike! Talentgiganter! Hver og en av dem i forestillingen: Charlott Utzig, Daniel Sarr, Ellen Lindblad, Gard Hjertaas Bjørnson, Guro Rimeslåtten, Maja Naomi Furnes, Mariama Slåttøy , Mikael Rønne, Synne Sørum, Trine Lise Moe og Hugo Marmelada​. 

I motsetning til at jeg ikke har sett ODE før, så har jeg sett de aller fleste av disse utøverene før. Jeg ser dem også igjen nå. Men i dette jazz-stykke får de ikke vist seg på sitt beste. Det er ikke at de presterer noe dårlig - for tro meg - de gjør det helt fantastisk! Men koreografien faller igjennom som ukreativ, repetitiv og tradisjonell. Ja, jeg vet - tradisjonell jazz er en nostalgisk boks som ingen liker å trå ut av. Men hvorfor ikke? Og hvorfor ikke ODE? Jeg trøster meg med kule scenebilder, norges dyktigste dansere og hint av humor. Men jeg forventet at Subjazz ville gi ODE en tradisjonell jazz - som var mindre tradisjonell.


Dansens Hus forklarer stykket som "I nåtidens drakt blir den tradisjonelle jazzdansen transformert til et urbant, pulserende uttrykk(...)" Men jeg ser dessverre ikke så mye annet enn jazzhands, sterke knips på heltakter og dans med penstokken. Jeg liker så klart veldig godt jazzhands, knips på heltakt og dans med penstokk, men jeg ville så gjerne se noe nytt. Historiemessig kan tradjazzen blandes med så utrolig mye uten å gå bort fra det tradisjonelle - det skjer svært smått i dette stykke. Er det godt nok? Og hvor ble det av "nåtiden"? Mente de nåtiden som i den lille 70-talls breakdance-windmillen som var med i åpningen? Mente de 80-tallets Vogue bevegelser (som jeg riktig nok ikke så i selve forestillingen, men i traileren). Mente de andre urbane bevegelser fra 70- og 80-tallet som fra før av har hatt sterk tilknytning til jazz og dets ulike opphav (som afrikansk folkedans). Igjen; Heldigvis liker jeg også tradisjonell jazz! Så jeg hadde veldig lyst til å hoppe inn i koreografien og kose meg like mye som det danserne så ut til å gjøre!

Men sett bort ifra den lille kritikken synes jeg hele forestillingen var helt fantastisk. Det var deilig å se en såpass "spiselig" forestilling som fremdeles har dypde. Underholdende for folk flest og imponerende for dansefanatikere. Jeg er ODE-frelst med en sterk respekt for medlemmene av kompaniet, deres samarbeidspartnere og kunsteriske leder Merete Lindgjærde. Jeg gleder meg til deres neste sceniske verk! Måtte de holde på i 22 år til! Tusen takk for en kjempeforestilling Oslo Danse Ensemble!
 

  • 09.11.2016 kl. 11:35

Moeder - Twilight Zone On Stage


 

På lørdag var det endelig min tur til å oppleve danseforestillingen Peeping Toms nyeste forestilling. Moeder (Mor) er oppfølgeren til Vader (Far) fra 2014 og bli en fullverdig triologi når Kinderen (Barn) senere kommer. "Morsversjonen" var det første jeg har sett av kompaniet Peeping Tom og av koreograf Gabriela Carrizo.

Jeg hadde ikke klart å unngå å se noen bilder fra forestillingen, men jeg prøvde nok en gang å dra til Dansens Hus uten å vite noen ting om handling, kunstnerisk konsept eller tema. Jeg foretrekker å dra egne konklusjoner og heller lese meg opp i etterkant (og gjerne se det på nytt igjen med ny kunnskap, hehe). Jeg synes ofte kunst blir mer spennende på den måten. Somregel ender man opp med en konklusjon på hvilken av kunst-forberedelsene man burde ha tatt seg til, men i denne forestillingen er jeg ikke annet enn målløs og uten ord.

Dersom du ikke vil trekke trådene mellom hvorvidt dette levende kunstverket representerer angst, død eller sorg, så vil du vemmes av historiene. Forestillingen utspiller urtypisk galgenhumor sammen med hendelser og innslag som får deg til å presse pannen din mot mysende øyer i tanken "hva i all verden er det jeg ser!?". Jeg tar meg selv i å gang på gang riste hode for å minne flyktesansene mine om at dette ikke er ekte. Det er skuespill. Det er dans. Det er kunst. Det er merkunderlig og fantastisk. Jeg lever i et maleri av både Salvador Dali og Marilyn Manson. Jeg er midt i en gammel Twilight Zone Episode. Alt er totalt off. Jeg elsker det!

Handelsesforløpet foregår i et museum, som til syvende og sist fylles av det same bilde på alle veggene. Og kanskje er det likså bra når disse bildene bade sluker mennesker, føder ansikter, lager lyder og siler blod som ikke kan bli vasket bort. Om du ikke liker å tolke eller analysere vil du i denne forestillingen uansett la deg rive med i møte med kvinnen med sitt seksuelle forhold til kaffemaskinen eller babyen som vokser seg til et voksent menneske, fanget i en liten kuvøse. Folk dør. Men den ekte vemmelsen er i menneskets psykologiske tilstand. 

Jeg har funnet dansernes Dali, og jeg liker henne! Carrizo, jeg gleder meg til ditt neste kunstverk!
 

  • 31.10.2016 kl. 21:52

Sterke pulsslag fra Tabanka


Bilde: Tabanka, bilde lånt fra Tabankas websider og Dansens Hus


I går holdt dansekompaniet Tabanka sin siste Pulse-forestilling i denne omgang. Etter flere fremvisninger på Dansens hus, for både dansefanatikere, skoleelever og venner har gruppen nok en gang plassert Afrikansk og Karibisk dans på en høykulturell stol. Det er denne gruppen, med Thomas Talawa Prestø som artisic director i spissen, som har mye heder og ære for at hovedstadens dancehall miljø og interesse florerer. 

Jeg kjenner til Tabanka fra klasser på dansestudio. Her er alltid humor og skinnende danseglede fra pedagog og koreograf vært like eksisterende som hos de fullsatte salenes elever. For ja, du er alltid forberedt på stappfulle dansesaler når Thomas holder klasser på Det Norske Hip Hop Huset Circle. Antagelig også på andre studioer hvor han holder klasser. Men nå var det Circle som var min kilde til ekte og autentiske bevegelser fra afrikanske og karibiske trakter.

Jeg elsker når folk har så mye kunnskap som Tabanka-gjengen har om opphavet til sin stil. Dette er mennesker som har reist rundt i verden for å lære mer og dratt hvert åndedrag for sin stils bakgrunn og betydning. Jo eldre jeg blir, og jo mer aktiv jeg blir som danser, jo mer setter jeg pris på dette og ser hvor viktig det er! Centimetere mellom med-dansere i en svett-fuktig dansesal for å oppleve klassene har av den grunn vært verdt turen. Det er nesten plagsomt å ikke kunne bevege seg, men dansehjertet mitt velter over av iver for at så mange mennesker kommer sammen for en dansestil de elsker. Og jeg glemmer straks hvor lite plass jeg har, for dansestilen handler om så mye glede, fest og attitude at jeg vil helst bare få inn enda flere mennesker i salen.

Det er spesielt glederlig med så mange mennesker i dansesalen, og ikke minst så mange i publikum på denne forestillingen, når man vet om forhistorien til dansecrewet Tabanka. En kamp om forståelse og mot rasisme har preget deres dansing og hverdag fra dansernes start for 15 år siden. I dag gleder de ungdommer og voksne av alle bakgrunner og skal snart tilbake på Operaen for å holde nok en danseforestilling, anerkjente som ekte kunstnere. Endelig med offentlig støtte.




Jeg misliker å bruke ord-rekken "fra ulike bakgrunner" i sosiale kontekster. Jeg foretrekker å forholde meg til en verden hvor vi ikke ser kjønn, alder eller rase. Men hvor vi ser mennesker, bevegelser og individuelle talenter. Men det er godt å se hvordan kunstere, denne gangen kompaniet Tabanka, kan ta oss ut av vår stadig bedre verden, og minne oss om historiens dystre fortid. For det er nettopp kampen mot diskriminering og mangel på medmenneskelighet som er tematikken i Pulse. Og historien må, som vi vet, aldri glemmes. Glemmes vil heller ikke disse dansernes sterke sceniske tilstedeværelse. Jeg presser tårer gang på gang. Danserne bobler tross alt av personlige opplevelser som de lengter etter å dele. Faktisk, så er ordet "lengter" for mildt, for maken til enormt raseri har jeg ikke sett på lenge. 

Raseriet i Pulse koker nesten over. Jeg tar meg selv i å flere ganger knipe hendene mot stolen da jeg oppriktig talt føler meg redd. Danserne sender stadig signaler som får meg til å føle at det er oss - publikum -  sin feil. Det er et genialt trekk fra kunsten. Danserne slår knyttneve mot bryst med ildsinte øyer, øyer som svømmer over av en vond forhistorie. Det får oss i publikum til å gjøre hva et hvert menneske gjør når noen kaster vondt mot oss - vi tar ut klørne og vil kjempe imot. Vi i publikum sitter med alle bakgrunner, legninger og kjønn - og du kjenner hvordan kunsten bekrefter: det er ikke hvem du er som deffinerer skyld, men hvordan du er. Dette er ikke en kamp, diskusjon eller tematikk mellom hvite og sorte. Det er mellom onde og gode. Og hva er det vell ikke vi egentlig vet - jo - at det er vanskelig å finne noen som i dag kan stå ansvarlig for grusomhetene. Vi kan kanskje tilgi den nyere stat for tidligere holdninger eller mobberne våre fra skolen. Men hvordan kan man tilgi dem som har drevet frem diskriminering, mord og tortur fra starten av? Jeg sitter og kjenner jeg vil skrike og rope i frustrasjon for menneskeheten, samtidig som jeg stadig vil løpe til hver danser - hver person i publikum - for å gi dem en enorm klem. Med andre ord er dette kunst - det er noe som er skapt av følelser for å vekke følelser. Og jeg elsker innpakkingen! 


Det skal sies at til tross for mye alvorlighet, så er det nettopp glede som vinner hjerte mitt i Pulse. Det er deilig å gå på en danseforestilling for koreograf ber publikum om å "forstyrre" danserne med høye lyder og applaus. Er det noe dansere fortjener oftere så er det nettop applaus. Disse er ingen unntak. LANGT IFRA. Jeg er så imponert over teknikken i afrikansk og karibisk dans, jeg elsker koreografiene og jeg er betatt av hver enkelt danser. 

Det er ingen tvil om at Thomas vil fortsette sin karriere som en av de mest respekterte danserne i sitt felt i landet vårt i en lang, lang tid fremover! 

Takk for en fantastisk forestilling på Dansens Hus, Tabanka!
Jeg gleder meg stort til å se deres neste verk! 

 

P.S. En kjempestor shout out til bekjent Shirley som også danser i gruppen!

  • 31.10.2016 kl. 10:09

Høstregn har aldri vært bedre!


 

For en flott feiring av Alle Helgners Aften, først med Halloween-feiring på dansestudioet vårt og deretter pepret med godbiter på scenefronten. Denne helgen var det duket for forestilling på Folketeateret, i min lumme lå nemlig billetter til Singin in the Rain og middagsdate med bedre halvdel før forestilling.  

Singin' in The Rain, musikalfilmen fra 1952, har jeg faktisk aldri sett. Jeg har selvfølgelig sett Gene Kelly og Stanley Donen i klipp fra den. Hvem har vell ikke nynnet på hovedmelodien og plasket med støvlene i regnfylte gater? For ikke å glemme å synge for full hals "Good morning, goood mooorning!!" når en solskinnsmorgen vekker deg eller "Gotta dance!" med en gang en penere bekledning med flate sko kommer på kroppen. --- Det går opp for meg at jeg må virke litt små sinnsyk nå... La oss skylde på karisma og stadig godt humør... --- Musikalen på scenen, eller filmen i sin helhet, derimot. Den har jeg ikke sett. Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, annet enn stepping og paraply.

Historien i seg selv er underholdende, men la oss være ærlige med oss selv; historien teller somregel lite når man går og ser på musikal. Man vil høre sang, se skuespill, oppleve lysdesign, bli imponert av kulisser, falle for kostyme og ikke minst; bli inspirert av dans. Jeg må ta av meg hatten for hovedrollene i denne norske oppsettingen. Charlotte Brænna, Stian Blipp og Atle Pettersen har gjort et formidabelt forarbeid til forestillingen og leverer stødig sang, dans og skuespill. Så klart er ikke alle disse tre elementere alles sterkeste sider hele veien, men jeg vil faktisk mest av alt gi en enorm applaus til Stian Blipp.

Komikeren og programlederen som "irriterende nok kan alt", hadde jeg sett for meg var en hovedrolleinnehaver bare fordi han er en kjent folkefavoritt. Jeg tok virkelig feil da jeg forventet noe mindre fomidabel levering enn det han gjorde. Først og fremst for fantastisk komisk timing (kanskje ikke så overraskende), godt levert skuespill og overraskende flott og behagelig sangstemme! Som alltid var dansingen hans fantastisk, men la oss ikke glemme at Stian har bakgrunn i breakdance. Selv om fotarbeid i toprocking er eksisterende, så er det svært ulik stepping. Dansestilen er langt fra hverandre i både teknikk og kroppsholdning. 
Selv jeg til tider oppdager at Blipp the breakdancer vil være mer grounded (Hip Hop utrykk for å trekke seg ned i gulvet med kroppsholdning) så viste komikeren at han er et multitalent med dansingen sin. Spesielt i det storslåtte dansenummeret "Broadway Melody" satt jeg med haka på lårene av Stians prestasjon. Og ikke minst; av alle andre dansere som imponerte med kombinasjonene satt av koreograf Thea Bay. 

Og virkelig! Koreograf Thea Bay, også kjent som koreograf bak Ylvis mange danseinnslag, inkludert The Fox, har gjort et helrått arbeid! En kjempeflott balanse mellom det gjennkjennelige og nostalgiske fra musikalen og noen få nye tolkninger til det norske ensemblet. Det så ut til å få frem det beste i alle utøverne og gav alikevell publikum akkurat hva de ønsket å se. Elegant stepping, showjazz og en deilig følelse av Gene Kelly sin arv gå videre. Det er så deilig å ha så flinke koreografer i byen. All heder og ære til koreograf Thea Bay for å holde gnist i nostalgien og for å holde nivået på sin rettmessige plass i denne storslåtte forestillingen. Oslo er heldige som har denne dansekunsteren i byen!

cP3odba7p4Y
Jeg må også snakke varmt om Charlotte, som jeg helt ærlig ikke kjente så godt til fra før. Hun var kanskje den tryggeste å se på og en gjennomført musikalartist til fingerspissene. Det er lenge siden jeg har sett noen med så mye givende energi og deilig utstråling! Også Atle Pettersen er en fryd på scenen, litt småstiv som skuespiller men jeg ble nok en gang imponert over sangkvaliteten hans og enda mer imponert over arbeidet han har lagt inn i dans. Utrolig bra jobbet! Det er heller ikke til å legge skjul på at antagelig satt mange unge jenter og skeive gutter i salen på grunn av artist-modellens rolle. Ganske passelig for en rolle som kjekk filmstjerne fra 30-tallet. Heldigvis er det ikke godt utseende som bare teller når man sanker hovedroller, for talent er der i massevis!

Til slutt vil jeg trekke frem to elementer til som gjorde denne forestillingen så fabelaktig. Det ene er Hilde Lyrån (som de fleste unge nordmenn husker best som Trine i Mot i Brøste) som leverte flere karakterer av det mer elleville slag. Hver så forskjellig, og hver så karikert! Jeg elsket henne! Jeg lo så jeg gråt.
Det andre er regnet. Ja! Du leste riktig. Regnet! Folketeateret har klart å få det til å fossregne på scenen. Så mye at publikum på første rad må hive på seg regnfrakker utdelt av teateransatte. Under forestilling tenker man ikke på annet enn hvor magisk det er, etterpå undrer jeg om hvordan i all verden det lar seg gjøre rent praktisk. Uansett var det noe som virkelig gjorde de formidable kulissene enda mer imponerende!

Om det blir enda flere ekstraforestillinger så anbefaler jeg dere alle å skaffe billetter! Det er virkelig verdt turen. Jeg vil også rope tre ganger hurra for hvordan norske oppsett av musikaler bare vokser og vokser! At vi nå nærmer oss verdensklasse i kvalitet er deilig, underholdende og ytterst spennende!
 

  • I r l i n--> Vinn Polaridkamera! <---

    Velkommen min blogg!

    Mitt navn er Irlin, en sørlending og profesjonell livsnyter bosatt i Oslo. Jeg lever og ånder for dans i flere former. Her på bloggen deler jeg min interesse for dans gjennom rollen som danseinstruktør, sceneutøver og kultur-historisk fan.


    Jeg er i konstant utvikling og leker gjerne hobbyanalytiker i min store beundring for popkultur og kunst. I hverdagen jobber jeg som Studio Manager på Sometimes Pole Studio og er kompanileder i Hip Hop crewet Radix. Jeg er aktiv bruker av sosiale medier, og driver blant annet danseprofilen Dancify. Elsker å reiser, deriblant for å høste inspirasjon. Mitt danseriske språk er innen urbane dansestiler men nyskjerrigheten stikker seg i alle stiler.

    Som danser og blogger deler jeg også min reise til å omfavne The Body Positive Movement, og ikke minst dele hverdagens mange fine overraskelser.

    Ikke glem å gjøre som nærmere 50.000 andre; følg med på Instagram @IrlinRadix


    CONTACT


    irlin@irlin.net

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits