The page has moved to: this page

hits
Powered by Jasper Roberts - Blog
Irlins Blogg - Eventyrlysten danser
  • 18.11.2016 kl. 15:12

Hvor i publikum sitter mamman din?


Det er tid for juleavslutninger for skoler, kulturskoler, korps, idrett og kor. Dessverre vet ikke alle foreldre hvordan de skal oppføre seg!

Våt snø som klamrer seg fast i en fuktig asfalt, og pepperkaker, julebrus og marsipangriser som har dratt seg inn altfor tidlig i butikkhyllene. Nok et år hvor julestemningen sniker seg inn, litt for tidlig, i ulike former. Som danser er en av de store førjulsgledene å se at sommerfugler kribler i magen på så mange unge dansere i hele landet. De gleder seg til å stå på scenen, vise hvor flinke de har blitt og hvor hardt de har jobbet. På barneskoler, i idrettslag og gjennom kulturskoler holdes avslutninger hvor barn skal få stått foran et publikum og vist hvor modige og flinke de er i sine felt. Men til tider opplever jeg, hører jeg, og ser jeg, flere dårlige eksempler på voksne som gjør det tvert motsatte av å være flinke i sitt felt.

Jeg vet ikke om jeg er riktig person til å ta det opp, men jeg kjenner det har nådd et punkt hvor jeg må få ytret denne tanken på bloggen min. Jeg vet. Jeg er for gjennomsnittsforesatte en sån barneløs, bedreviter som altfor lett kan gi slike irriterende meninger om oppdragelse. Men jeg skal ikke gi en preken om verken organisk mat, lekser eller timeouts. Jeg forstår at å snakke om barna dine virker følsomt da de tross alt er et direkte produkt av deg.  Og det er nettop derfor at jeg vil, nei jeg må faktisk, dele min fortvilelse over moralen som er på feil kurs om dagen. For din oppgave som foreldre og som samfunnsborger faller gjennom sprekkene når du ikke kan sette av tiden til å sette deg i sete, stille opp, og sitte stille når det er duket for juleavslutning.

På den ene danseskolen hvor jeg underviser holdes flere forestillinger ved juleavslutning på grunn av høyt antall klasser og nivåer. Noen av mine elever er med i ulike dansegrupper og jeg har fått høre fra noen av barna om hvordan de velger for foreldrene sine: Skal mamma og pappa gå på forestillingen hvor de danser jazz, eller på den hvor de danser Hip Hop. Saken er nemlig for dem, som de sier selv; Foreldrene gidder ikke, har ikke tid til eller vil ikke betale for å gå på flere forestillinger.  Det værste er at disse barna og ungdommene sier slike ting uten en eneste fortvilelse i tonen. De sier det som en selvfølge. De er innforstått med at deres hobbyer, lidenskap, kanskje kommende yrker, spiser av mammas verdifulle tid. De har plukket opp at pappa har mye å gjøre så det er mindre tid til deg, "lille skatten sin". Heldigivs kommer disse foreldrene hvertfall på en av forestillingene. Men dessverre slutter det ikke der. 

Det er nesten enda værre at det stadig dukker opp flere kulturskoler, ungdomskorps og teatergrupper som må slutte å ha sine avslutninger eller forestillinger i helgene fordi foreldre ikke vil spise av sine fridager til generalprøver eller kostymeordning. Jeg har hørt flere kollegaer og bekjente fortelle om hvordan foreldre bare dropper å sende barna dems til sceneprøver eller avslutiningsforestillinger fordi de prioriterte et ærend eller en bursdagsfeiring. 
Kan det bli mindre egoistik? Ja, faktisk:

Foreldre som først kommer til forestilling, men som drar så fort barna dems er ferdig på scenen!

Hva i all verden fikk deg til å tro at dette var ok!?  En svært synlig og krokbøyd siluett som sniker seg gjennom radene under forestilling er ikke bare et hån mot normal folkeskikk men det biter nordmannens dugnadsånd hardt i ræva. Kan du ikke en gang lide deg igjennom 30 minutter ekstra med dine naboers barn fremføre sine trampoline hopp og flikkflakks? Jeg som utøver synes slik oppførsel dreper kultur og gjerne unge menneskers kommende interesse for å bli nye sceneutøvere eller idrettsatleter. Som menneske med grunnleggende følelsesaspekt  synes jeg du er direkte frekk. Og nei, det handler ikke om en ekkel  "Jeg ser på dine barn! Da får du se på mine!" krangel. Det handler om å stille opp for samfunnet og nærmiljøet ditt. Det er kanskje fylkes nye politiker som holder skoletalen eller en stor forfatterspire du klapper for. Hvem bryr seg om det er ditt barn? Er det ikke bra nok at så mange, eventuelt så få modige, finnes i ditt lokalsamfunn? Er det ikke bra at du får oppleve deres start og heie dem videre på veien sin? Og hvilken moralpreken gir du barnet ditt når du sier "jeg kommer og ser på mitt eget kjøtt og blod, men jeg bryr meg ikke om andre". Høres svært lite sosialistisk ut.

Og hva med foreldre som skulker forestillinger eller juleavslutninger? De finnes! Jeg forstår at foreldre har to fulltidsjobber og skulle gjerne hatt ekstra timer i døgnet. Jeg beundrer hvordan dere klarer det! Men la oss ikke glemme at å få barn, å skape nye mennesker til samfunnet, er ingen menneskerett eller selvfølge. Så dem som får det, skal prioritere riktig. Hvordan du som foreldre viser kjærlighet, omsorg og interesse til barna dine, speiler seg i hvilken karakter og selvbilde dine barn får. Min personlige mening er også at i et stadig mer overfladisk og materialistisk verden er det nettopp å kunne fokusere på kulturelle, intellektuelle eller sportslige prestasjoner som bør vektlegges. Uansett hvor små de virker for den voksne.

Jeg vet at det føles kleint og rart å sitte i små, mørke gymsaler fylt av pinlige stillheter og ubekvemme naboer for å se  den ti år gamle fotball-jenta di ta imot en hjemmeprintet diplom. Men alle små gutter og jenter ønsker å bli sett av pappa, de ønsker å få applaus fra mamma. I dette sammenheng bryr de seg ikke om plastikkpokalen representerte hvorvidt de spilte dårlig forsvar eller perfekt spiss i semesteret. De vil se deg i salen, smile og være stolt.

La meg også minne deg om en kjerneting: Ved å kjøpe billett, stille opp, kjøpe lodd eller vaffler og bli sittende så stiller du ikke bare opp for alle unge talentspirer på scenen. Men for de voksne som står bak. Lærere på barneskolen som tok seg ekstra tid fra friminuttene og pensumsslaveriet til å hjelpe å lage Maria og Josef kostyme. Ildsjeler som jobber gratis på ungdomsgrupper. Hardarbeidende eiere og pådrivere av danseskoler som arbeider dag og natt for å levere kvalitet. Dugnadsarbeidere i idrettslag som står på for felleskapet. Instruktører og trenere som har arbeidet tett med barna for hjelpe dem personlig til mestringsfølelse og utvikling. 

Avslutningsvis vil jeg gi en stående applaus med trampeklapp og plystring (sån plystring med to fingre som jeg ikke klarer å gjøre selv) til alle foreldre som stiller opp! Det er heldigvis veldig mange av dere! Mine foreldre er blant dem som alltid stilte opp og jeg er evig takknemlig for det. Trampeklappen fortsetter til alle dere som gir oppmerksomhet, gode ord og støtte til dem som prøver å mestre sine felt. Spesielt i små samfunn og bygder. Menigheter, klubber, ungdomsgrupper eller enkeltpersoner som hjelper eller viser støtte til unge talentspirer. Dere danner ryggrad i de unges mot til å prøve og feile, og deretter prøve på nytt. Slike mennesker og grupper var utrolig viktig for min utvikling, hvertfall!

Jeg oppfordrer alle til å ta en tur innom sine lokale kulturskoler for å vise støtte. Mange dansestudioer har også gratis fremvisning, noen har storslåtte produksjoner. Dra og ta deg en titt - du vil antagelig bli overrasket over talentene som eksisterer rett under nesa di. Kanskje du blir inspirert? Uansett tror jeg en hver foreldre ville blitt inspirert nok av å se all den gleden, pågangsmotet, arbeidet og utvikling som eksisterer i barna dems opp mot, og under en forestilling. Legg ned iPhonen, lukk mailinnboksen og løft blikket til scenen, du vil aldri se barnet ditt skinne mer enn når de deler sine mestringer med den personen som betyr mest for dem; deg!
 

  • I r l i n--> Vinn Polaridkamera! <---

    Velkommen min blogg!

    Mitt navn er Irlin, en sørlending og profesjonell livsnyter bosatt i Oslo. Jeg lever og ånder for dans i flere former. Her på bloggen deler jeg min interesse for dans gjennom rollen som danseinstruktør, sceneutøver og kultur-historisk fan.


    Jeg er i konstant utvikling og leker gjerne hobbyanalytiker i min store beundring for popkultur og kunst. I hverdagen jobber jeg som Studio Manager på Sometimes Pole Studio og er kompanileder i Hip Hop crewet Radix. Jeg er aktiv bruker av sosiale medier, og driver blant annet danseprofilen Dancify. Elsker å reiser, deriblant for å høste inspirasjon. Mitt danseriske språk er innen urbane dansestiler men nyskjerrigheten stikker seg i alle stiler.

    Som danser og blogger deler jeg også min reise til å omfavne The Body Positive Movement, og ikke minst dele hverdagens mange fine overraskelser.

    Ikke glem å gjøre som nærmere 50.000 andre; følg med på Instagram @IrlinRadix

    Bla i bloggen


    1 leser her nå!



    @irlinofficial       47k followers

    Søk

    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no