Powered by Jasper Roberts - Blog
Irlins Blogg - A Curvy Dancer's journey

Radix Øvingsvideo (Julekalender luke 1)


Elsker gjengen vår <3

Administrative førjulsdager!

Denne uken har Silje, min "Høyre hånd" i Radix crewet, vært her tidlig morgen og sene natte-kveld for å både snakke mer om Radix sine kommende år og ikke minst søknadsskriving til Kulturrådet for kommende prosjekter / forestilling. Det er sååå mye spennende i vente fremover og jeg gleder meg stort! Derfor er disse lange administrative dagene ikke noe "pes"  i det hele tatt. Det er bare gøy!

Det går også mye tid til redigeringsarbeid. Radix julekalender består tross alt av 24 videoer, fra treninger med både dans, fjas og kos. Heldigvis elsker jeg videoredigering også, så jobber er lekende lett - men tiden strekker nesten ikke til. Man har jo tross alt ikke så mye fritid når man i tillegg må jobbe, passe på hunder (hvorav Tony har blitt syk og måtte til dyrlege.. antagelig dårlig mat som gir han smerter i mage/tarm.. stakkar) og ordne egne danseklasser.
Ja, til og med julen generelt tar jo tid å forberede seg til!

Det var derfor ganske komisk, og svært upassende i tidsklemmene, at jeg i forrigårs ble låst inne i den lille heisen vår! Ikke bare en gang, men to ganger! Totalt venta jeg en time i den miniheisen på å bli henta. Haha. Er det mulig å ha så uflaks!?

Uansett, nå sitter jeg og Silje her igjen og jobber. Søknadsfrist i morgen. Lets get to work again! Før jeg må dra til studio for annen work.
 

Radix Julekalender kommer!

Mannequin Challenge på Sometimes Studio

 

 

Ja, vi måtte jo hive oss på den nye virale "greia". Mannequin Challenge. Her er noen par klipp fra den fulle videoen som ligger på Sometimes sin Facebook-side. Ines stretching-klasse, pole egentrening og min twerkingklasse. Veldig moro, men for en merkelig challenge det egentlig er ;D

Hvor i publikum sitter mamman din?


Det er tid for juleavslutninger for skoler, kulturskoler, korps, idrett og kor. Dessverre vet ikke alle foreldre hvordan de skal oppføre seg!

Våt snø som klamrer seg fast i en fuktig asfalt, og pepperkaker, julebrus og marsipangriser som har dratt seg inn altfor tidlig i butikkhyllene. Nok et år hvor julestemningen sniker seg inn, litt for tidlig, i ulike former. Som danser er en av de store førjulsgledene å se at sommerfugler kribler i magen på så mange unge dansere i hele landet. De gleder seg til å stå på scenen, vise hvor flinke de har blitt og hvor hardt de har jobbet. På barneskoler, i idrettslag og gjennom kulturskoler holdes avslutninger hvor barn skal få stått foran et publikum og vist hvor modige og flinke de er i sine felt. Men til tider opplever jeg, hører jeg, og ser jeg, flere dårlige eksempler på voksne som gjør det tvert motsatte av å være flinke i sitt felt.

Jeg vet ikke om jeg er riktig person til å ta det opp, men jeg kjenner det har nådd et punkt hvor jeg må få ytret denne tanken på bloggen min. Jeg vet. Jeg er for gjennomsnittsforesatte en sån barneløs, bedreviter som altfor lett kan gi slike irriterende meninger om oppdragelse. Men jeg skal ikke gi en preken om verken organisk mat, lekser eller timeouts. Jeg forstår at å snakke om barna dine virker følsomt da de tross alt er et direkte produkt av deg.  Og det er nettop derfor at jeg vil, nei jeg må faktisk, dele min fortvilelse over moralen som er på feil kurs om dagen. For din oppgave som foreldre og som samfunnsborger faller gjennom sprekkene når du ikke kan sette av tiden til å sette deg i sete, stille opp, og sitte stille når det er duket for juleavslutning.

På den ene danseskolen hvor jeg underviser holdes flere forestillinger ved juleavslutning på grunn av høyt antall klasser og nivåer. Noen av mine elever er med i ulike dansegrupper og jeg har fått høre fra noen av barna om hvordan de velger for foreldrene sine: Skal mamma og pappa gå på forestillingen hvor de danser jazz, eller på den hvor de danser Hip Hop. Saken er nemlig for dem, som de sier selv; Foreldrene gidder ikke, har ikke tid til eller vil ikke betale for å gå på flere forestillinger.  Det værste er at disse barna og ungdommene sier slike ting uten en eneste fortvilelse i tonen. De sier det som en selvfølge. De er innforstått med at deres hobbyer, lidenskap, kanskje kommende yrker, spiser av mammas verdifulle tid. De har plukket opp at pappa har mye å gjøre så det er mindre tid til deg, "lille skatten sin". Heldigivs kommer disse foreldrene hvertfall på en av forestillingene. Men dessverre slutter det ikke der. 

Det er nesten enda værre at det stadig dukker opp flere kulturskoler, ungdomskorps og teatergrupper som må slutte å ha sine avslutninger eller forestillinger i helgene fordi foreldre ikke vil spise av sine fridager til generalprøver eller kostymeordning. Jeg har hørt flere kollegaer og bekjente fortelle om hvordan foreldre bare dropper å sende barna dems til sceneprøver eller avslutiningsforestillinger fordi de prioriterte et ærend eller en bursdagsfeiring. 
Kan det bli mindre egoistik? Ja, faktisk:

Foreldre som først kommer til forestilling, men som drar så fort barna dems er ferdig på scenen!

Hva i all verden fikk deg til å tro at dette var ok!?  En svært synlig og krokbøyd siluett som sniker seg gjennom radene under forestilling er ikke bare et hån mot normal folkeskikk men det biter nordmannens dugnadsånd hardt i ræva. Kan du ikke en gang lide deg igjennom 30 minutter ekstra med dine naboers barn fremføre sine trampoline hopp og flikkflakks? Jeg som utøver synes slik oppførsel dreper kultur og gjerne unge menneskers kommende interesse for å bli nye sceneutøvere eller idrettsatleter. Som menneske med grunnleggende følelsesaspekt  synes jeg du er direkte frekk. Og nei, det handler ikke om en ekkel  "Jeg ser på dine barn! Da får du se på mine!" krangel. Det handler om å stille opp for samfunnet og nærmiljøet ditt. Det er kanskje fylkes nye politiker som holder skoletalen eller en stor forfatterspire du klapper for. Hvem bryr seg om det er ditt barn? Er det ikke bra nok at så mange, eventuelt så få modige, finnes i ditt lokalsamfunn? Er det ikke bra at du får oppleve deres start og heie dem videre på veien sin? Og hvilken moralpreken gir du barnet ditt når du sier "jeg kommer og ser på mitt eget kjøtt og blod, men jeg bryr meg ikke om andre". Høres svært lite sosialistisk ut.

Og hva med foreldre som skulker forestillinger eller juleavslutninger? De finnes! Jeg forstår at foreldre har to fulltidsjobber og skulle gjerne hatt ekstra timer i døgnet. Jeg beundrer hvordan dere klarer det! Men la oss ikke glemme at å få barn, å skape nye mennesker til samfunnet, er ingen menneskerett eller selvfølge. Så dem som får det, skal prioritere riktig. Hvordan du som foreldre viser kjærlighet, omsorg og interesse til barna dine, speiler seg i hvilken karakter og selvbilde dine barn får. Min personlige mening er også at i et stadig mer overfladisk og materialistisk verden er det nettopp å kunne fokusere på kulturelle, intellektuelle eller sportslige prestasjoner som bør vektlegges. Uansett hvor små de virker for den voksne.

Jeg vet at det føles kleint og rart å sitte i små, mørke gymsaler fylt av pinlige stillheter og ubekvemme naboer for å se  den ti år gamle fotball-jenta di ta imot en hjemmeprintet diplom. Men alle små gutter og jenter ønsker å bli sett av pappa, de ønsker å få applaus fra mamma. I dette sammenheng bryr de seg ikke om plastikkpokalen representerte hvorvidt de spilte dårlig forsvar eller perfekt spiss i semesteret. De vil se deg i salen, smile og være stolt.

La meg også minne deg om en kjerneting: Ved å kjøpe billett, stille opp, kjøpe lodd eller vaffler og bli sittende så stiller du ikke bare opp for alle unge talentspirer på scenen. Men for de voksne som står bak. Lærere på barneskolen som tok seg ekstra tid fra friminuttene og pensumsslaveriet til å hjelpe å lage Maria og Josef kostyme. Ildsjeler som jobber gratis på ungdomsgrupper. Hardarbeidende eiere og pådrivere av danseskoler som arbeider dag og natt for å levere kvalitet. Dugnadsarbeidere i idrettslag som står på for felleskapet. Instruktører og trenere som har arbeidet tett med barna for hjelpe dem personlig til mestringsfølelse og utvikling. 

Avslutningsvis vil jeg gi en stående applaus med trampeklapp og plystring (sån plystring med to fingre som jeg ikke klarer å gjøre selv) til alle foreldre som stiller opp! Det er heldigvis veldig mange av dere! Mine foreldre er blant dem som alltid stilte opp og jeg er evig takknemlig for det. Trampeklappen fortsetter til alle dere som gir oppmerksomhet, gode ord og støtte til dem som prøver å mestre sine felt. Spesielt i små samfunn og bygder. Menigheter, klubber, ungdomsgrupper eller enkeltpersoner som hjelper eller viser støtte til unge talentspirer. Dere danner ryggrad i de unges mot til å prøve og feile, og deretter prøve på nytt. Slike mennesker og grupper var utrolig viktig for min utvikling, hvertfall!

Jeg oppfordrer alle til å ta en tur innom sine lokale kulturskoler for å vise støtte. Mange dansestudioer har også gratis fremvisning, noen har storslåtte produksjoner. Dra og ta deg en titt - du vil antagelig bli overrasket over talentene som eksisterer rett under nesa di. Kanskje du blir inspirert? Uansett tror jeg en hver foreldre ville blitt inspirert nok av å se all den gleden, pågangsmotet, arbeidet og utvikling som eksisterer i barna dems opp mot, og under en forestilling. Legg ned iPhonen, lukk mailinnboksen og løft blikket til scenen, du vil aldri se barnet ditt skinne mer enn når de deler sine mestringer med den personen som betyr mest for dem; deg!
 

Ny tid - Nytt utstyr!



Ja det høres kanskje ikke ut som særlig positivt å snakke om neste år, når ikke en gang dette året er ferdig. Men enkelte ting krever planlegging, og når man har så mange baller i luften - ja da må det planlegges i god tid. I den anledning har jeg ordnet meg en ny og egendesignet planleggingsbok fra MinPersonligeAlmanakk og et nytt leketøy.

Jeg gleder meg til 2017, det blir et skikkelig bra år! Jeg har kjempestor tro på at det blir utrolig spennende på studio og at min hverdag i 80% stilling som Studio Manager vil fylles opp enda mer i det studioet bare vokser og vokser. 2017, blir absolutt ingen unntak.

I tillegg blir 2017 et utrolig spennende år for dansecrewet. Jeg driver for tiden å ser over planer rundt branding og sosiale medier, samt konkurranser og potensielle partere. Det er et stort arbeid, tar mye tid, men er veldig spennende! Men video-slipp og julekalender kommer før vi avslutter dette året, og det tar jo litt tid det også.

Til anledningen av crewets første video, som blir første av mange, har jeg fått kjøpt meg nytt kamera og ny heftig linse. 20 store lapper måtte ut, men det er definitivt verdt det. Utrolig bra kamerautstyr! Så gøy! Og jeg fikk til og med solgt mitt gamle videokamera på Finn. Ikke værst!

For det kommende året settes det også personlige planer. Både i forhold til dansing, instruktørjobber, egen danserisk utvikling i inn og utland og sosiale medier. Jeg ser frem til å øke bloggaktivitet for å ta instagrammingen min til et høyere nivå, samt planer om en ny dokumentarfilm jeg har vurdert å lage i over ett år. Jeg kjenner jeg er utrolig ivrig etter å få ting i gang, men det tar mye arbeid og forberedelser.  Det er bare å vente i spenning til det kommende året. Det gjør hvertfall jeg!

Og i mellomtiden koser jeg meg stort i 2016. Et år som har rast forbi i høy hastighet med så mye behagelige og innholdsrike måneder.

Første klasse som Twerksertifisert



I Oktober var jeg med på noe av det snodigste innen danseverden. Nemlig en såkaldt Twerk sertifisering. Ja, du leste faktisk riktig. I mange miljøer innen dans har teknikken "twerking" blitt en egen klassegren og det er mildt sagt veldig populært. Etter fullført sertifisering, diplom og nye shorts var jeg på Fredag klar for min første klasse i Oslo i stilen.

Dersom du ikke vet hva twerking er så har du garantert sett det i en eller annen form. All fokus er på at bakdelen din skal sprette, hoppe, poppe, hitte og beveges. Av dem av oss som er aktive innen Hip Hop og urbane stiler kjenner til stilen som teknikker innen afrikansk og karibiske stiler. Som vi vet er nettopp disse to delene av verden den største opphaveren til både alle de ulike Hip Hop stilene og de fleste grunnleggende elementer av Jazz, Charleston og swing. Mens twerking er spennende danseteknikk i dancehall kan mange trekke likhetstråder til latinske reggeaton og østens magedans.
 I motsetning til hvordan magedans er laget for at en kvinner skal tilfredsstille og friste en mann, er dancehalls tidligere-kaldt-vulgære-bevegelser mye mer om å herske over sin egen kropp. Når det battles har twerking i mange former fått et feministisk preg, til tross for at feminisme rår innen Hip Hop verden - hvor alle stilles på likt konkurransenivå uansett bakgrunn eller kjønn.

Uansett!

Når det først blir arrangert en international sertifisering for å instruere i twerking, ja da må man bare hive seg på. Ikke fordi det er så veldig offisielt. Hvem som helst kan melde seg på i håp om å klare skriftlig og praktisk eksamen. Men selv om man består betyr det selvklart ikke at man kan instruere med en gang. Twerking er tross alt blitt en nyere "stil" innen danseverden, og som instruktør kreves det selvklart lang danseerfaring innen feltene Hip Hop eller Dancehall. Heldigvis har jeg førstnevnte og jeg tenkte i mitt stille sinn at det ville jo vært utrolig morsomt å kunne si at man er sertifisert som twerkinstruktør. I tillegg ville det være stor hjelp å få beskrivelser som kan hjelpe å forklare bort teknikkene. Å vite mer om hva man fysisk gjør i kroppen. Enkelte ting kan man som danser bare kopiere, men å forklare det bort til andre trengs mer kunnskap. Så jeg fant det nyttig.

Så etter tre dager med både pop, shake, clap og mer rumperisting hadde jeg diplomen i handa. Elevene på studio i Oslo har ikke mast om annet enn å få inn twerking på menyen. Og da stiller jeg opp med nybegynnerklassei Twerking vettu! Og sååå gøy vi hadde det! En dancehall-inspirert klasse med masse rumperisting! 

Twerkklasser kan du komme på hos meg på Sometimes Pole Studio. Her tilbys vi også Twerking som utdrikningslag. Les mer på www.sometimes.no 

What the Fuck, USA!?



Meg og Erling begynte å følge med på den spennende valgkampen i natt fra USA. Det har jo vært et enormt kaos denne kampanjerunden. Smilene har ledd og hoder har blitt vendt i fortvilelse. Klokken ble nærmere halv tre da vi kastet inn håndkle og la oss for nattesøvn. Det var ikke farlig å sove forbi resultatene: Det var jo tross alt sikkert at Demokratene, med Hillary Clinton som kandidat, skulle vinne. 

Det var derfor et sjokk da overskriften på VG i dag var, nettop det; Sjokkert. Sirkuset USA, det tar ingen ende. Donald Trump som president. Jeg er så lei meg på amerikas veine nå som en idiotisk psykopat har havnet i deres presidentstol. Det er frykt ute å går. Canadas immigrantsider var i dag nede på grunn av for stor trafikk på siden, nyhetene viser hvordan mexikanerene gråter av fortvilelse og hele europa drar seg i håret. Hva vil skje fremover? Hvordan vil fremtiden bli for USA og for oss? Spådommene er ikke gode. Forutsetningene er fryktelige. 

Jeg er mest av alt urolig for å få enda flere republikanere inn i kongressen. Jeg er mest av alt sørgmodig over hvor lite demokratisk valget i USA egentlig er. Det føles urettferdig for deres veier. Jeg er skuffet for hvordan minioritetsgrupper og fattige har det betydelig vanskeligere for å stemme. Jeg er skuffet for at "verdens mektigste land", som også er et av de største U-landene, hr så mange naive, dumme og uvitende mennesker som stemmer frem et slikt menneske til å lede dem.

Postet på min Instagram i dag:

I am utterly sorry on your behalf #USA - and we all feel the consern for your people and all people in on this earth. #DonaldTrump - WE LAUGHED! Now we are SHOCKED! Shame on the US for not giving all the same posibility to easily vote and not having a REAL #democratic #ellection 😞
No wonder the Canadian immigration websites went down tonight because of 2 much traffic. #FUCKTHIS !

Trumpsupporters:  You own your right to share your beliefe. And I respect the freedom of speech. That said, headliners in all scandinavian papers are today "SHOCKED". We can not believe how SOO many americans can be so ignorant. We would never have guessed that so many in the US would vote for a leader that has NO respect for human beeings and the worlds future.
Even with all american poverty, racism, sexism, rednecks and low number of educated people - we thought our typical "stupid american" steriotype was a minority. We can not believe you are chosing republican! But hey, who are we (Norway, Danmark, Sweden and Finland) to judge - we are only proven to be the best place on earth to live.
Repubican politic are very far away from our system, and we where all chearing for all the things you call Obama-failure. The entire europe, actually. I am Sorry to confirm how europe are Looking at the US with shocked eyes. More than ever, today. How come so many would elect a person with so much failure and NO political talent what so ever.
Clinton was not the best option, but Hey - USA got the most un-functioning political system. You had only those choices (that matters). And please, "not bought"!? You got the most corrupted politicans in the world - remember you did not only vote in the president, But more republicans to the congress chambers.
 

OH.MY.GOD.

I feel so sad for your people. You will not believe how Sorry I am! We all really really are! I hope there will come some good things out of this after all....


Lykke til USA... vi sørger for dere!
Lykke til verden!

Helgen i bevegelse

Helgen er ofte minst like travel som ukedagene når man er danser, heldigvis er det somregel veldig spennende og interessange ting man driver med når slutten av uken sniker seg innpå. Og jeg, som den livsnyteren jeg er, gjør ingen unntak. Til tross for at kulden bare plutselig angrep Norge, med både snø mot fremdeles grønne blader og minus ti grader. Jeg holder varmen med annet! :)

Fredager er fast dag for mine klasser på Sometimes. Det som er så gøy med å undervise på dette studio er at stilene rulleres. Fredager og søndager holder jeg timer i alt fra Hip Hop og twerking til chairdance og burlesque.  Men helgestarten pleier somregel alltid være Hip Hop med en deilig touch av kommersiell ladystyle. Nok en gang var klassen stappet av fantastiske folk som gav alt for dansen. Det er også deilig å kunne starte helgen med en god blanding av svette panner og sassyness. Jeg elsker det!

Lørdag ettermiddag gikk til resepsjonsarbeid på studioet. Studio Manager må trå til når det er sykdom ute å går, såklart. Men jobben er ekstra koselig når alle danseelever er fylt av lørdagsstemning.  For ikke å glemme at det alltids er hyggelig å instruktører og elever som stretcher ved siden av kontoret utover dagen. Hehe.

Når kvelden nærmet seg tok jeg turen til Silje på Schous. Noen av hennes danseelever hadde forestilling dagen etter, så hun stod på med kostymeordning til en stor gullmedalje. Da er det jo greit med litt besøk. Vi skulle jo uansett videre til Peeping Tom Moeder forestillingen på Dansens Hus. Som du kan lese mer om her.  Fantastisk!

BMgV1Llhf8U

Video: Min Instagram Vlog-video fra lørdagen

 

Etter forestilling dro vi for litt mer kostymesying før vi dro ut på byen for å treffe andre dansevenner og ikke-dansende-venner på release party. Ikke at vi kjente noen i bandet som skulle release, men når man først driver med noe kulturelt så lærer man fort hvor godt det føles å stille opp for andre. Selv om de bare er venner av dine bekjente. ;)

Det ble ikke verdens seneste kveld, men det var veldig koselig. Avsluttende med at meg og Erling kom samtidig hjem. Han hadde vært på showarbeid i Lillestrøm og så frem til å slappe av resten av helgen. Han har tross alt svært mye å gjøre om dagen, med både band, albuminnspilling og to forestillinger.


Så med andre ord: Søndagen var rolig i hus. Det var første søndag på lenge hvor jeg har ligget så mye på sofaen. Jeg tok meg til og med litt sjokolade. Vell ? riktig nok frem til vi hadde danseøvelse med Radix. Da er det aldri rolig. Hehe. Tvert imot er det fullpakket med liv, latter og danseglede. Den beste måten å runde av uken på!

Moeder - Twilight Zone On Stage


 

På lørdag var det endelig min tur til å oppleve danseforestillingen Peeping Toms nyeste forestilling. Moeder (Mor) er oppfølgeren til Vader (Far) fra 2014 og bli en fullverdig triologi når Kinderen (Barn) senere kommer. "Morsversjonen" var det første jeg har sett av kompaniet Peeping Tom og av koreograf Gabriela Carrizo.

Jeg hadde ikke klart å unngå å se noen bilder fra forestillingen, men jeg prøvde nok en gang å dra til Dansens Hus uten å vite noen ting om handling, kunstnerisk konsept eller tema. Jeg foretrekker å dra egne konklusjoner og heller lese meg opp i etterkant (og gjerne se det på nytt igjen med ny kunnskap, hehe). Jeg synes ofte kunst blir mer spennende på den måten. Somregel ender man opp med en konklusjon på hvilken av kunst-forberedelsene man burde ha tatt seg til, men i denne forestillingen er jeg ikke annet enn målløs og uten ord.

Dersom du ikke vil trekke trådene mellom hvorvidt dette levende kunstverket representerer angst, død eller sorg, så vil du vemmes av historiene. Forestillingen utspiller urtypisk galgenhumor sammen med hendelser og innslag som får deg til å presse pannen din mot mysende øyer i tanken "hva i all verden er det jeg ser!?". Jeg tar meg selv i å gang på gang riste hode for å minne flyktesansene mine om at dette ikke er ekte. Det er skuespill. Det er dans. Det er kunst. Det er merkunderlig og fantastisk. Jeg lever i et maleri av både Salvador Dali og Marilyn Manson. Jeg er midt i en gammel Twilight Zone Episode. Alt er totalt off. Jeg elsker det!

Handelsesforløpet foregår i et museum, som til syvende og sist fylles av det same bilde på alle veggene. Og kanskje er det likså bra når disse bildene bade sluker mennesker, føder ansikter, lager lyder og siler blod som ikke kan bli vasket bort. Om du ikke liker å tolke eller analysere vil du i denne forestillingen uansett la deg rive med i møte med kvinnen med sitt seksuelle forhold til kaffemaskinen eller babyen som vokser seg til et voksent menneske, fanget i en liten kuvøse. Folk dør. Men den ekte vemmelsen er i menneskets psykologiske tilstand. 

Jeg har funnet dansernes Dali, og jeg liker henne! Carrizo, jeg gleder meg til ditt neste kunstverk!
 

Radix går Old School



Bildene er tatt av Adrian Bjørdal.
 

Dansecrewet vårt er til å spise opp! Hvertfall her, når vi er i vår Old School Hip Hop look, haha! Jeg elsker det! Det har nå gått et halvt år siden vi for første gang så alle deltagerene på audition. Den dag i dag er vi en liten gjeng med lidenskaplige dansere som alltid lengter etter å samles, hver torsdag og hver søndag for å øve sammen. 

En av våre felles oppvarminger når vi er på trening er en deilig kondisjonstrening med fokus på Old School Hip Hop. Som et streetdance crew og som idividuelle urbane dansere er det viktig å kjenne historien til stilen vår og kjenne de grunnleggende bevegelsesmønsterene som har skapt alle de nyere bevegelsene vi ser i kommersiell dans og New school Hip Hop i dag. Det er kjempespennende. Jeg elsker popkulturell historie så det er kjempegøy å lese om hver bevegelse og hvor de kommer fra. Silje, som har bursdag i dag (hurra!!), har gjort en kjempebra innsats i å innstudere mye av dette til oss. I am loving it!
 



Gjerne følg Radix på instagram @radixcrew eller besøk nettsiden vår på www.radixcrew.com

Det er ikke så lenge til før det kommer en liten videosnutt av oss ut på Youtube, og da selvsagt også her på bloggen. 

Sterke pulsslag fra Tabanka


Bilde: Tabanka, bilde lånt fra Tabankas websider og Dansens Hus


I går holdt dansekompaniet Tabanka sin siste Pulse-forestilling i denne omgang. Etter flere fremvisninger på Dansens hus, for både dansefanatikere, skoleelever og venner har gruppen nok en gang plassert Afrikansk og Karibisk dans på en høykulturell stol. Det er denne gruppen, med Thomas Talawa Prestø som artisic director i spissen, som har mye heder og ære for at hovedstadens dancehall miljø og interesse florerer. 

Jeg kjenner til Tabanka fra klasser på dansestudio. Her er alltid humor og skinnende danseglede fra pedagog og koreograf vært like eksisterende som hos de fullsatte salenes elever. For ja, du er alltid forberedt på stappfulle dansesaler når Thomas holder klasser på Det Norske Hip Hop Huset Circle. Antagelig også på andre studioer hvor han holder klasser. Men nå var det Circle som var min kilde til ekte og autentiske bevegelser fra afrikanske og karibiske trakter.

Jeg elsker når folk har så mye kunnskap som Tabanka-gjengen har om opphavet til sin stil. Dette er mennesker som har reist rundt i verden for å lære mer og dratt hvert åndedrag for sin stils bakgrunn og betydning. Jo eldre jeg blir, og jo mer aktiv jeg blir som danser, jo mer setter jeg pris på dette og ser hvor viktig det er! Centimetere mellom med-dansere i en svett-fuktig dansesal for å oppleve klassene har av den grunn vært verdt turen. Det er nesten plagsomt å ikke kunne bevege seg, men dansehjertet mitt velter over av iver for at så mange mennesker kommer sammen for en dansestil de elsker. Og jeg glemmer straks hvor lite plass jeg har, for dansestilen handler om så mye glede, fest og attitude at jeg vil helst bare få inn enda flere mennesker i salen.

Det er spesielt glederlig med så mange mennesker i dansesalen, og ikke minst så mange i publikum på denne forestillingen, når man vet om forhistorien til dansecrewet Tabanka. En kamp om forståelse og mot rasisme har preget deres dansing og hverdag fra dansernes start for 15 år siden. I dag gleder de ungdommer og voksne av alle bakgrunner og skal snart tilbake på Operaen for å holde nok en danseforestilling, anerkjente som ekte kunstnere. Endelig med offentlig støtte.




Jeg misliker å bruke ord-rekken "fra ulike bakgrunner" i sosiale kontekster. Jeg foretrekker å forholde meg til en verden hvor vi ikke ser kjønn, alder eller rase. Men hvor vi ser mennesker, bevegelser og individuelle talenter. Men det er godt å se hvordan kunstere, denne gangen kompaniet Tabanka, kan ta oss ut av vår stadig bedre verden, og minne oss om historiens dystre fortid. For det er nettopp kampen mot diskriminering og mangel på medmenneskelighet som er tematikken i Pulse. Og historien må, som vi vet, aldri glemmes. Glemmes vil heller ikke disse dansernes sterke sceniske tilstedeværelse. Jeg presser tårer gang på gang. Danserne bobler tross alt av personlige opplevelser som de lengter etter å dele. Faktisk, så er ordet "lengter" for mildt, for maken til enormt raseri har jeg ikke sett på lenge. 

Raseriet i Pulse koker nesten over. Jeg tar meg selv i å flere ganger knipe hendene mot stolen da jeg oppriktig talt føler meg redd. Danserne sender stadig signaler som får meg til å føle at det er oss - publikum -  sin feil. Det er et genialt trekk fra kunsten. Danserne slår knyttneve mot bryst med ildsinte øyer, øyer som svømmer over av en vond forhistorie. Det får oss i publikum til å gjøre hva et hvert menneske gjør når noen kaster vondt mot oss - vi tar ut klørne og vil kjempe imot. Vi i publikum sitter med alle bakgrunner, legninger og kjønn - og du kjenner hvordan kunsten bekrefter: det er ikke hvem du er som deffinerer skyld, men hvordan du er. Dette er ikke en kamp, diskusjon eller tematikk mellom hvite og sorte. Det er mellom onde og gode. Og hva er det vell ikke vi egentlig vet - jo - at det er vanskelig å finne noen som i dag kan stå ansvarlig for grusomhetene. Vi kan kanskje tilgi den nyere stat for tidligere holdninger eller mobberne våre fra skolen. Men hvordan kan man tilgi dem som har drevet frem diskriminering, mord og tortur fra starten av? Jeg sitter og kjenner jeg vil skrike og rope i frustrasjon for menneskeheten, samtidig som jeg stadig vil løpe til hver danser - hver person i publikum - for å gi dem en enorm klem. Med andre ord er dette kunst - det er noe som er skapt av følelser for å vekke følelser. Og jeg elsker innpakkingen! 


Det skal sies at til tross for mye alvorlighet, så er det nettopp glede som vinner hjerte mitt i Pulse. Det er deilig å gå på en danseforestilling for koreograf ber publikum om å "forstyrre" danserne med høye lyder og applaus. Er det noe dansere fortjener oftere så er det nettop applaus. Disse er ingen unntak. LANGT IFRA. Jeg er så imponert over teknikken i afrikansk og karibisk dans, jeg elsker koreografiene og jeg er betatt av hver enkelt danser. 

Det er ingen tvil om at Thomas vil fortsette sin karriere som en av de mest respekterte danserne i sitt felt i landet vårt i en lang, lang tid fremover! 

Takk for en fantastisk forestilling på Dansens Hus, Tabanka!
Jeg gleder meg stort til å se deres neste verk! 

 

P.S. En kjempestor shout out til bekjent Shirley som også danser i gruppen!

Høstregn har aldri vært bedre!


 

For en flott feiring av Alle Helgners Aften, først med Halloween-feiring på dansestudioet vårt og deretter pepret med godbiter på scenefronten. Denne helgen var det duket for forestilling på Folketeateret, i min lumme lå nemlig billetter til Singin in the Rain og middagsdate med bedre halvdel før forestilling.  

Singin' in The Rain, musikalfilmen fra 1952, har jeg faktisk aldri sett. Jeg har selvfølgelig sett Gene Kelly og Stanley Donen i klipp fra den. Hvem har vell ikke nynnet på hovedmelodien og plasket med støvlene i regnfylte gater? For ikke å glemme å synge for full hals "Good morning, goood mooorning!!" når en solskinnsmorgen vekker deg eller "Gotta dance!" med en gang en penere bekledning med flate sko kommer på kroppen. --- Det går opp for meg at jeg må virke litt små sinnsyk nå... La oss skylde på karisma og stadig godt humør... --- Musikalen på scenen, eller filmen i sin helhet, derimot. Den har jeg ikke sett. Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, annet enn stepping og paraply.

Historien i seg selv er underholdende, men la oss være ærlige med oss selv; historien teller somregel lite når man går og ser på musikal. Man vil høre sang, se skuespill, oppleve lysdesign, bli imponert av kulisser, falle for kostyme og ikke minst; bli inspirert av dans. Jeg må ta av meg hatten for hovedrollene i denne norske oppsettingen. Charlotte Brænna, Stian Blipp og Atle Pettersen har gjort et formidabelt forarbeid til forestillingen og leverer stødig sang, dans og skuespill. Så klart er ikke alle disse tre elementere alles sterkeste sider hele veien, men jeg vil faktisk mest av alt gi en enorm applaus til Stian Blipp.

Komikeren og programlederen som "irriterende nok kan alt", hadde jeg sett for meg var en hovedrolleinnehaver bare fordi han er en kjent folkefavoritt. Jeg tok virkelig feil da jeg forventet noe mindre fomidabel levering enn det han gjorde. Først og fremst for fantastisk komisk timing (kanskje ikke så overraskende), godt levert skuespill og overraskende flott og behagelig sangstemme! Som alltid var dansingen hans fantastisk, men la oss ikke glemme at Stian har bakgrunn i breakdance. Selv om fotarbeid i toprocking er eksisterende, så er det svært ulik stepping. Dansestilen er langt fra hverandre i både teknikk og kroppsholdning. 
Selv jeg til tider oppdager at Blipp the breakdancer vil være mer grounded (Hip Hop utrykk for å trekke seg ned i gulvet med kroppsholdning) så viste komikeren at han er et multitalent med dansingen sin. Spesielt i det storslåtte dansenummeret "Broadway Melody" satt jeg med haka på lårene av Stians prestasjon. Og ikke minst; av alle andre dansere som imponerte med kombinasjonene satt av koreograf Thea Bay. 

Og virkelig! Koreograf Thea Bay, også kjent som koreograf bak Ylvis mange danseinnslag, inkludert The Fox, har gjort et helrått arbeid! En kjempeflott balanse mellom det gjennkjennelige og nostalgiske fra musikalen og noen få nye tolkninger til det norske ensemblet. Det så ut til å få frem det beste i alle utøverne og gav alikevell publikum akkurat hva de ønsket å se. Elegant stepping, showjazz og en deilig følelse av Gene Kelly sin arv gå videre. Det er så deilig å ha så flinke koreografer i byen. All heder og ære til koreograf Thea Bay for å holde gnist i nostalgien og for å holde nivået på sin rettmessige plass i denne storslåtte forestillingen. Oslo er heldige som har denne dansekunsteren i byen!

cP3odba7p4Y
Jeg må også snakke varmt om Charlotte, som jeg helt ærlig ikke kjente så godt til fra før. Hun var kanskje den tryggeste å se på og en gjennomført musikalartist til fingerspissene. Det er lenge siden jeg har sett noen med så mye givende energi og deilig utstråling! Også Atle Pettersen er en fryd på scenen, litt småstiv som skuespiller men jeg ble nok en gang imponert over sangkvaliteten hans og enda mer imponert over arbeidet han har lagt inn i dans. Utrolig bra jobbet! Det er heller ikke til å legge skjul på at antagelig satt mange unge jenter og skeive gutter i salen på grunn av artist-modellens rolle. Ganske passelig for en rolle som kjekk filmstjerne fra 30-tallet. Heldigvis er det ikke godt utseende som bare teller når man sanker hovedroller, for talent er der i massevis!

Til slutt vil jeg trekke frem to elementer til som gjorde denne forestillingen så fabelaktig. Det ene er Hilde Lyrån (som de fleste unge nordmenn husker best som Trine i Mot i Brøste) som leverte flere karakterer av det mer elleville slag. Hver så forskjellig, og hver så karikert! Jeg elsket henne! Jeg lo så jeg gråt.
Det andre er regnet. Ja! Du leste riktig. Regnet! Folketeateret har klart å få det til å fossregne på scenen. Så mye at publikum på første rad må hive på seg regnfrakker utdelt av teateransatte. Under forestilling tenker man ikke på annet enn hvor magisk det er, etterpå undrer jeg om hvordan i all verden det lar seg gjøre rent praktisk. Uansett var det noe som virkelig gjorde de formidable kulissene enda mer imponerende!

Om det blir enda flere ekstraforestillinger så anbefaler jeg dere alle å skaffe billetter! Det er virkelig verdt turen. Jeg vil også rope tre ganger hurra for hvordan norske oppsett av musikaler bare vokser og vokser! At vi nå nærmer oss verdensklasse i kvalitet er deilig, underholdende og ytterst spennende!
 

Halloween på Studio

 

Som alltid holder studioet våres fest / vorspiel når Alle Helgners Aften er rundt hjørnet, det er jo nærmest obligatorisk. Og når det er fest på Sometimes, ja da blir det også snacks, godt lag, godt i glasset og ikke minst; show! 

Halloween-festligheter er et av mine ansvarsområder som Studio Manager, men heldigvis er dette en lekende lett jobb når så mange er gira på å være med å danse i showet og ikke minst bli med på festlighetene.
Det som var ekstra gøy i år var at så mange medlemmer var med i showet. Ja i år var det egentlig bare Yvonne av instruktørene som fremførte noe - resten var de flotte menneskene som trener hos oss. Og det fra alle nivåer! 

Ekstra gøy var det at ungdomsgruppen i Pole Teens fremførte en dans for oss! Jentene er jo bare 12 og 13 år og har jobbet de siste ukene med en koreografi sammen med Thali. Det er kjempebra!

Karina (på bilde til venstre) gjorde en skikkelig hot opptreden som vampyr med både blod og hæler. Hun er så flink! Også masse cred til Emelie som bare stjal pusten fra meg i år med sin vakre poledance impro. Den var vakker! Hun har blitt sååå flink og flowy!! 


Tusen takk til alle som hjalp til med show og å lage god stemning på Fredagens Halloween!

Nå er det bare å glede seg til neste år!



 

Ny bloggstart




Etter å ha drevet denne bloggen siden 2009 har jeg nå slettet absolutt alle gamle innlegg. Det har vært hundrevis av poster om både hverdag og fest, om reiseliv og arbeidsdag, om dans og hunder, om alt fra bekledninger og sko til synspunkter og politikk. Blogging tar mye tid. Fra tiden jeg var blant de mest leste bloggerne i Norge til tiden jeg såvidt ikke hadde tid til å svippe innom bloggen.

Jeg har hatt langt større fokus på min Instagram i det siste. Med nærmere 50.000 følgere er det en langt lettere plattform å styre enn blogging og webdesign. Men jeg liker å ha blogg også, det gir meg mulighet til langt større form for yttring. Så jeg klarer ikke gi slipp på det. 

Etter at jeg nylig deltok på et seminar om blogging fant jeg konklusjonen min. Jeg skal fortsette på Instagram og samtidig beholde min blogg for fokus på det som tar mest tid av livet mitt. Noe som er to hovedelementer. Dans og jakten på det absolutte positive kroppsbilde.

DANS - . Jeg lever i dans  - både som utøvende danser og instruktør, Studio manager på et dansestudio, jeg er aktiv til å se dansekunst på scenen og som kompanikaptein for et dansecrew. I tillegg til å blande dans inn i alt jeg gjør av trening så jobber jeg frivillig på danse-instagram-kanalen Dancify og er utrolig facinert av nyere dansehistorie. 

PLUS SIZE - Samtidig er jeg blant mange som sliter med vekt og har, som mange, en fortid med kroppspress, mobbing og lavt selvbilde på grunn av dette. Noe som jeg i fjor tok et valg at jeg skulle bekjempe for en real gangs skyld. Min "Body Positive" fremgang på instagram fikk kanalen min til å eksplodere på kort tid av nye følgere og jeg inngikk et inngrep for å rette enda mer fokus på å være formfull fremfor aktiv slankejakter. Å være sunn både i kropp og i sjel.  Slikt skjer selvklart ikke over natten, men jeg er på god vei allerede, og gleder meg til å dele veien videre med dere.

DANS er for ALLE, og å føle seg fantastisk uansett som man er - er også noe som er for ALLE.

  • Irlin

    Velkommen min blogg, om en Plus Size Danser i Oslo.

    Jeg lever og ånder for dans i flere stiler. Både som danseinstruktør, sceneutøver, popkulturfan, kulturhistorie-nerd, som Studio Manager på Sometimes Pole Studio og kompanileder i Hip Hop crewet Radix Dance Crew. Her på bloggen deler jeg min interesse for dans og leter frem til en større kunstforståelse og bredere bevegelsesvokabular.

    Som danser og blogger deler jeg også min reise til å forstå og ta bruk for The Body Positive Movement.

    Ikke glem å gjøre som nærmere 50.000 andre; følg med på Instagram @Irlinofficial


    CONTACT


    irlin@irlin.net

    1 leser her nå!



    @irlinofficial       47k followers

    Søk

    Bla i bloggen


    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits